Da jeg var liten jente ønsket jeg å jobbe med mennesker. I dag gjør jeg det og det føles godt. Min vei til suksess har hele tiden vært å løfte andre samtidig. Det er den eneste forretningsplanen jeg jobber etter og nå er jeg på en plass i livet der jeg føler meg på toppen av en bølge som snart skyller i land.
Det jeg liker aller best med jobben min er når jeg portretterer mennesker med ulike historier. Spesielt synes jeg det er gøy å finne potensialet i ethvert menneske. Det vakre, det flotte, det ressursterke og det verdige. Jeg har jobbet med flere forskjellige oppdragsgivere, men alltid har jeg dette som utgangspunkt: jeg ønsker å få frem menneskenes historie slik DE ser den og ikke nødvendigvis slik jeg ser den. Det er ikke enkelt, for jeg sitter likevel inne i min verden og min forestilling. Noen ganger er derfor intervjuene blitt rettet på både 2 og 3 ganger før intervjuobjektet er fornøyd.
Det kan sikkert diskuteres at jeg jobber på denne måten, men jeg ønsker å forklare hvorfor jeg gjør det:
de som lar seg intervjue har ofte et budskap til andre. Om de har det rette budskap for alle kan sikkert diskuteres, men jeg synes likevel historiene skal komme frem på overflaten. Så er det opp til hver enkelt av oss å like det eller ikke. Dette kan jeg ikke styre, men jeg ønsker at intervjuobjektene skal føle seg komfortable når de eksponerer seg selv og sin person i mediene. Jeg har selv erfart å bli intervjuet i ulike medier, så jeg vet godt hvordan det føles når du vil at det som skrives om deg skal være riktig.
Annerledes og sterk kvinne med flerkulturell bakgrunn. I det siste har jeg jobbet med Niru Kumra som er gründeren av Masalamagic. Hun bruker sin flerkulturelle bakgrunn som en ressurs når hun starter en bedrift som skal formidle indiske mattradisjoner til det norske folk. Jeg koser meg veldig når jeg møter slike som Niru, for hun formidler samtidig til andre kvinner i hennes livssituasjon at de sitter inne med ressurser de kan bruke. Jeg snakker her om de flerkulturelle kvinnene i Norge som i følge SSB i 2010 kommer dårligere ut på arbeidsmarkedet, snakker dårlig norsk og har et svakt nettverk.
I vårt sosialdemokratiske land er vi veldig flinke til å hjelpe andre mennesker ut av fattigdom, men vi er også veldig dyktige, ja kanskje på verdenstoppen, når det kommer til jantelov. Jeg er litt anti-jantelov, jeg. Mennesker som er misunnelige og ser ned på de som lykkes i livet er ofte de jeg kommer i hissige debatter med for det provoserer meg veldig. At noen tjener mer og er tilsynelatende mer vellykket enn andre må vi bare leve med. Det er ikke urettferdig, men nødvendig for å sikre landets fremtidige velferd. Vi trenger dyktige mennesker som streber etter noe mer.
Vi har alle et potensiale som står klar til å brukes. Om det gjelder å jobbe med barn, starte resturant, klippe hår eller bygge hus er opp til hver enkelt av oss å bedømme. Men vi skal ikke plassere mennesker inn i grupper og kalle dem "ressurssvake." Er det dette vi tenker om innvandrerkvinner? For da tenker jeg som så at denne form for gruppetenking er mer til skade enn til nytte for gruppen.
Drømmekraft. Et annet intervjuobjekt jeg har jobbet en del med er Ellen Vahr som har skrevet boken Drømmekraft. Hun sier ofte:
hva drømte du om som barn?
Jeg ser på meg selv i en alder av 7 år. Et lite fregnetryne med lange fletter står på trappen i en hvit blondekjole som mormor har sydd og en splitter ny, rosa skolesekk på ryggen. "Stor dag for Line!" er overskriften og jeg smiler fra øre til øre. Jeg skal begynne på skolen og kommer i avisen. "Jeg vil bli sykepleier når jeg blir stor og da må jeg gå mange år på skolen," sier jeg i intervjuet.
Nei, det ble ikke noen sykepleier av meg, men jeg jobber med mennesker på min måte. Du må nok være en litt mer robust type dersom du skal være sykepleier. Jeg er rett og slett for følsom. Men denne sensitiviteten har vist seg å være en enorm ressurs i skrivearbeidet mitt.
Rett opp nakken! Ha tro på deg selv! Mest sannsynlig går det bra. Det er helt sant. ¨
Et av mange Niru Kumra-intervjuer
Masalamagic
Ellen Vahr på NRK
