Det er ikke så ille

Etter å ha jobbet frilans en lengre periode kom jeg overfor en situasjon i sommer der jeg begynte å søke jobber igjen. Etter å ha mistet et av de store oppdragene som gjør at hjulene går rundt økonomisk, måtte jeg enten søke "vanlig jobb" eller finne et nytt stort oppdrag.

Jeg var på slutten av min 3. fødselspermisjon og dessuten veldig sliten, så jeg valgte å søke jobber.

I årene som frilanser har det fra min side blitt produsert bloggposter og statusoppdateringer om mitt fantastiske frilansliv, men etter å ha vært i fast jobb noen måneder har jeg funnet ut at det ikke er så ille å ha en "vanlig jobb" å gå til heller.

En hyggelig kollega kom en fredags morgen med nybakte rosinboller. Samme dag hadde jeg ikke rukket å spise frokost. Det var virkelig en hyggelig overraskelse!

Ellers er det også andre ting som er hyggelig. Jeg har jevnlige møter med kollegaer og jeg slipper å hele tiden selge meg selv. Arbeidsoppgavene er spennende og jeg lærer mye via jobb, kurs og samspill med andre kollegaer.

Kort sagt tror jeg at dette har vært en positiv erfaring å bygge videre på. Hva fremtiden bringer vet jeg foreløpig ikke, men jeg hører det skal være så flott å leve i nuet!

Er du personlig eller privat 2

Det hender at vi tenker noen tanker etter at vi har blogget. Og noen tanker har jeg gjort meg etter å ha erfart et par negative hendelser på min synlighet i World Wide Web (jeg synes det budskapet kommer tydeligere frem når jeg skriver det slik - hva synes du?)

I flere år opplevde jeg ikke noe negativt på at jeg blogget og drev Aktiviteterforbarn.no. Jeg har også vært en aktiv samfunnsdebattant i Aftenposen, Klassekampen, Dagsavisen, Dagbladet og Vårt Land. Det har vært et privilegium å få delta i samfunnsdebatten når jeg er så innmari engasjert. Dette har jeg lyst til å fortsette med.

Aktiviteter for barn startet vi i 2010 (etter å ha jobbet ganske mye med siden i 2009). Uansett. Jeg lagde en tydelig regel for meg selv allerede fra begynnelsen: I Aktiviteter for barn skal det ikke handle OM familien Konstali, men aktiviteter alle kan gjøre med barn enten det er noe kreativt, turer i skogen, reiser eller fornøyelsesparker. Jeg har hele tiden vært nøye med å ikke skrive noe om barna - hverken privat eller personlig, og reiser vi på ferie, så legger jeg inn bilder av en kafe, en serverdighet, et basseng eller noe annet som gjelder alle de som reiser dit.

I den grad mine barn involveres så er det mens de lager en aktivitet eller er på tur et sted, men likevel skal ikke disse bildene vise for mye. Jeg har hele tiden tenkt at dette beskytter min familie godt nok.

Men plutselig en dag....
Jeg opplever å bli oppringt av en mann fra Hammerfest. Han spør: er det Line Konstali? Jeg nøler... æh, ja.... Så legger han på røret. Ok....?  Og jeg har ikke hørt noe siden (det er noen måneder siden nå.)

Men datteren min satt i sofaen da han ringte. Mannen min spurte hvem det var og jeg fortalte litt forfjamset hva som skjedde. "Men, mamma, han har sikkert sett deg på internett!" sa datteren min da og hun virket litt redd. "Tror du han kommer og tar deg, mamma? Jeg synes det er flaut at du er på internett!" sa hun lettere irritert.

Jeg føler jeg har vært varsom, men det er ikke sikkert barna ser det slik. Da jeg ga ut min første bok og stilte opp i intervjuer til magasinet Mamma og andre aviser og ukeblader syntes både datteren min og sønnen min at det var kjempekult å være med på bildet. Jeg gikk selvsagt mange runder med meg selv før jeg tok dem med, men jeg tenkte at dersom det var seriøse medier ville det være OK. Nå tenker jeg litt annerledes om det.

Datteren min er flau over meg. Jaja - det måtte jo komme en dag. Heldigvis ligger det ikke noe privat på nettet. Heldigvis og takk og pris!

Er du personlig eller privat?

Hvor mye fra vårt privatliv skal legges ut på sosiale medier?
Dette ble diskutert i en facebookgruppe jeg deltar i. Vi som er med i gruppen jobber alle med kommunikasjon i en eller annen form og vi diskuterer det meste innenfor fagfeltet vårt.

Ja, hvor mye fra mitt privatliv er egentlig interessant?

Dette spørsmålet måtte jeg stille meg selv ved et tidlig tidspunkt. Det er ingen hemmelighet at dersom du jobber med tekst, så vil det å kunne trekke inn dine egne personlige erfaringer heve kvaliteten på teksten. Budskapet du ønsker å nå ut med kommer mye tydeligere frem hvis du kombinerer dette med dine personlige erfaringer.

To bloggere jeg synes håndterer dette veldig bra er Susanne Kaluza og Karianne Gamkinn. De kommer begge med konkrete eksempler fra deres hverdagsliv som småbarnsmødre og teksten de skriver blir også mer levende ved at de legger inn bilder som også er personlige. Samtidig er ikke disse to private. Det er ikke sånn at du blir flau av å lese det de skriver, for de aller fleste temaene bloggerne tar opp, er gjenkjennelig for andre småbarnsmødre.

Det er her jeg kommer til poenget:

Har det jeg skriver relevans for andre?
Hvis svaret er NEI - ikke publiser det.
Hvis svaret er JA - publiser og del.

Eksempel på en personlig tekst:
Livet er ikke en dans på roser og det er slettes ikke parforholdet heller. Mange ektefeller og samboere sliter i en hektisk hverdag. Selv har både jeg og mannen min opplevd at forholdet går i bølgedaler. Det går opp og det går ned. Vi må hele tiden jobbe med oss selv og med forholdet vårt.

Eksempel på en privat tekst:
Jeg er så sint på mannen min! Jeg forteller ham hele tiden at han skal...., men han ser ikke ut til å forstå at.......

Jeg synes det er viktig at alle skribenter og bloggere går noen runder med seg selv når det gjelder tekst og bildebruk. Å være for utleverende kan både være skadelig for en selv, og det som verre er: for en i nær familie eller omgangskrets.

Er du i tvil? Ikke gjør det!
Noen er veldig sjenerte og ønsker på ingen måte å eksponeres. Kanskje de ikke engang er på Facebook. Respekter deres privatliv. Hvis du skal bruke et eksempel fra noen annens liv kan det være lurt å gjøre historien så ugjenkjennelig som mulig.

Jeg tenker at disse punktene er veldig viktige Vær-varsom-regler, både ute i World Wide Web og tekster som du produserer til trykte medier.

Lykke til!


 

Vi er oss selv nok

Midt i debatten om norsk kultur stiger et tre-hodet troll opp fra det mørkeste i den norske folkesjela.

Fiolinisten Marthe Krogh er samboer med finansmannen Jan Haudemann Andersen. I bladet Mamma får vi et fascinerende innblikk i Kroghs hverdag som både har walk-in-closet, au pair og vaskehjelp. Fotformsskoene er byttet ut med tidsriktige boots og hun kommer med en naiv kommentar om at de fleste av hennes venninner har vaskehjelp.

Vekker sterke reaksjoner
Krogh forteller at hun i svangerskapet gikk opp over 20 kilo grunnet hyppige kafebesøk. Hun misliker å trene, men sier at både hun og andre norske mammaer «må skjerpe seg og trene mer.» Utsagnet setter sinnet i kok og fører til en storm av sinte ytringer på nettet. Hvem er hun til å fortelle oss at vi må skjerpe oss og trene mer?

Det interessante er at reaksjonene er sterkest hos et overveldende flertall av høyt utdannede kjendiskvinner, med godt betalte jobber og som sikkert har politisk korrekte ektemenn. De synes synd på «den stakkars lavtlønnede alenemoren» som må lese om livet til fru Krogh og nyter seg selv og sitt eget liv. Jeg kan levende forestille meg jentegjengen som tisker og hvisker i skolegården fordi den peneste eller flinkeste jenta i klassen er for provoserende. Eller verre: en kombinasjon av disse to.

Gjenkjennelig for mange
Problematikken Krogh snakker om burde være gjenkjennelig for mange småbarnsmødre. Det ble mye kake og cortado på kafe i min siste fødselspermisjon. Denne vinteren måtte jeg skjerpe meg og begynne å trene. Ville jeg bli møtt med like hard fordømmelse hvis jeg sa dette i bladet Mamma? Jeg tror ikke det.

I en tid der vi bruker tusenvis av kroner på oppussing blir fru Krogh fra Vestkanten beskyldt for å «vise frem sitt perfekte hjem». Kanskje har en av hennes verste kritikere nettopp kjøpt seg et rekkehus som i følge beskrivelsen var «totalrenovert i 2009». Og personlig trener kan skaffes på de aller fleste treningssentre. Også på østkanten. Au pair og vaskehjelp trengs ikke når man både har færre kvadratmeter og flinke ektemenn. Hvorfor blir vi så provoserte av velstand i et velstandssamfunn vi alle er en stor del av?

Problemet er ikke overklassen
Problemet er heller at vi i dag har en overveldende stor middelklasse og at noen få ikke får være med på den store festen. I følge Thomas Hylland Eriksen er levestandarden til dagens middelklasse lik den overklassen hadde på slutten av 1800-tallet. Når kjendiskvinner skyver lavtlønnede og alenemødre foran seg i korstoget mot Krogh, glemmer de at de mest sannsynlig skaper mer såre følelser hos dem enn en overklassekvinne som likevel lever et liv som er uoppnåelig for folk flest.

Dette er typisk norsk. Marthe Krogh er egentlig bare et ytterpunkt av det du selv ser i speilet daglig.

Våg å være

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
~Hans Olav Mørk~

En ny vei å gå

I høst måtte bite i det sure eplet og innse at jeg nå var kommet til et punkt: jeg måtte ut i "vanlig jobb". Og dette var ikke særlig kult i utgangspunktet, men heldigvis, heldigvis og heldigvis igjen har det gått bra og jeg er svært takknemlig.

Akkurat nå er jeg ansatt som markedskonsulent i Normisjon på dagtid. Det er veldig givende! Vi jobber med mange spennende utenlandsprosjekter og jeg kan med egne øyne se at pengene går til en god sak!
Her har jeg skrevet en artikkel om et vellykket bistandsprosjekt i Bhutan.

Før jeg startet i ny jobb måtte jeg oppdatere meg rent faglig. Det var også spennende å starte i en misjonsforening. Et dilemma jeg da sto overfor var: Er det egentlig riktig å misjonere? Min familie har i flere år engasjert seg i menighet og misjon. Dette er viktige grunnpilarer i oppveksten min. Samtidig er jeg også barn av min tid - jeg vokste opp i et voksende multikulturelt samfunn som etterhvert også skulle vise seg å bli et livssynspluralistisk samfunn.

Jeg fant derfor mye inspirasjon i Misjonsbilder av Marianne Gullestad. Og - puh! Boken er ment for sosialantropologer. Altså ikke helt min gate. Så den var tung å lese, men likevel informativ (OK, jeg skal innrømme at jeg ikke orket hele...)

 Har dere fått med dere NRKs nye dokumentarserie, Den gode viljen? Jeg følger med i spenning og har gjort meg noen tanker om bistand, misjon og kommunikasjon. Dette kommer jeg tilbake til i senere blogginnlegg. Neste program i serien handler nemlig om medienes rolle, så best å vente i tilfelle jeg skriver noe helt bortinatta dumt.

Av og til må vi gå noen nye veier i livet. Det er ikke så dumt egentlig.

Vær varsomme, kjære foreldre

Hver dag utsettes barn og ungdom for umenneskelig mobbing, ja de finner ikke fred noe sted, for mobbingen foregår også innad i sosiale medier.

Barn er barn og det har de alltid vært. Teknologien lærer de fort, konsekvensene derimot er de altfor unge til å se.

Tenk hvis storesøster tar bilde av lillebror naken og sender det videre til bestevenninna for å tulle litt. Kanskje legges bildet ut på You Tube fordi barn ikke alltid forstår konsekvensene og ikke alltid forstår rekkevidden av det de gjør. De ser kun en skjerm og ikke at hundretusener sitter bak en annen skjerm og følger med.

Vi er mammabloggere og vi ønsker å være nabokjerringa som bryr seg. Bloggene våre har mange andre mammaer som lesere. Vi ønsker derfor å komme med noen gode forslag som kan være til hjelp for andre.



1) La PC-en være i stua eller i et annet fellesrom. Hvorfor skal barn og unge ha egen PC på rommet? Dette gjør at du mister ALL kontroll. Det finnes mange voldsfilmer lett tilgjengelig på You Tube. Det er ikke alle programmer som skal beskytte mot skadelig innhold som beskytter mot ALT. Dessuten: La dem ha en KREATIV barndom og ikke en DIGITAL barndom.

2) Før var webcamera et tilleggsutstyr man kjøpte til PCen. Nå er de fleste utstyrt med webcamera allerede. Du skal være klar over at barn og ungdom legger ut bilder som kan skade deres omdømme stygt. Det finnes flere eksempler på jenter ned i 12-års alderen som er blitt bedt om å posere i bare undertøyet. Ved å ha PCen i stua eller et annet fellesrom er det mindre sjanse for at nettopp dette skjer. SNAKK med barn og ungdom om dette.

3) Barn og unge må ALDRI, ALDRI under noen omstendigheter møte mennesker de har chattet med på nettet alene.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

5) Det er ene og alene de som blir tatt bilde av som bestemmer om bildet skal slettes. PUNKTUM! Skal du ta bilde av noen må du spørre først. Hvis vedkommende sier du skal slette dette etterpå, så gjør det.

6) Ha alltid kontroll dersom barna tar bilder med Ipoden, Iphonen, mobiltelefonen eller lignende. Gir du disse produktene til barna dine, er det du som eier dem. Det vil si at du har passordet og sjekker bildene barna tar hver eneste dag. Hvis noen bilder er på kanten, sletter du dem.

Vær varsom, vær trygg og vær tilstede!

MELD DEG INN I FACEBOOKGRUPPA OG STØTT EN GOD SAK!