fredag 28. september 2012

Kampanje uten grenser



Det var en gang en dame som fikk en liten sønn. Han vokste opp som en aktiv krabat. Spilte fotball, sto på ski og klatret i trær. Hun tenkte flere ganger: «så fint han er frisk.» Så en dag forandret alt seg. Han ble svært syk og hun tenkte det snart skulle gå over, men der tok hun feil. En vakker sommerdag på hytta ble han bitt av en flått. De fjernet den umiddelbart og tenkte ikke mer over det, men sykdommen tok form i kroppen hans fra denne stund. Det vet hun nå.

Det første året på ungdomsskolen ble ikke som de hadde tenkt. Sønnen trenger mye hjelp for å fungere i hverdagen. Hans mor er en ekte hverdagshelt. Hun stiller opp for ham i tykt og tynt. Hver dag kjemper de en kamp mot systemet. De blir ikke trodd. «Sykdommen finnes ikke,» er det mange som sier.

Det mener visst også Leger uten grenser. I sin film «De glemte krisene» viser de den prisverdige jobben de gjør for mennesker i nød i Den sentralafrikanske republikk. Budskapet er treffende. Det går rett til hjertet og damen vil gjerne signere et opprop til landets redaktører om at de ikke må glemme de menneskene som lider i sin dypeste nød i sultkatastrofer, flom og væpnede konflikter. De glemmer bare at noen mennesker i Norge også lider. I filmen gjør de en fatal feil. 

Når de viser frem «unødvendige» norske nyhetssaker blander de det saklige med det usaklige på en ganske så ekkel måte. En forside om trening vises frem vedsiden av en artikkel om flåttbitt. Sønnens sykdom er visstnok like problemfritt og meningsløst som treningstips for å få den perfekte kroppen. Familiens krise er ikke like ille som de fattige i land Nordmenn ikke kjenner, skal vi forstå Leger uten grenser.

Damen blir sint og går ut i mediene. Hun har fått nok! Ikke en gang Leger uten grenser forstår det faktum at sykdom og smerte gjør like vondt i sjelen for de rike som for de fattige. 


lørdag 15. september 2012

Kan vi ikke bare flire litt av det?

I det siste har jeg mistet respekten for enkelte mennesker. Menneskene jeg har mistet respekten for er mennesker jeg i utgangspunktet ser på som intelligente, oppegående, samfunnsengasjerte og analytiske. Men nå, i det siste, har jeg gjort opp en annen mening om enkelte journalister.

John Arne Riise twitrer en melding om at hans navn bør stå på statuen utenfor Ålesunds fotballstadion. Javel, så var det kanskje litt vågalt, litt vulgært, pompøst og ikke minst - hysterisk morsomt.

Hvorfor kan vi ikke bare flire litt av det?



tirsdag 4. september 2012

Til en engel jeg ikke kjenner




Det er ofte jeg tviler på at det finnes en Gud, men at Djevelen finnes tviler jeg ikke et sekund på! Vi lar Oslo Politi ta seg av Djevelen. Alle vi andre skal elske og ikke hate. Istedetfor å hate overgriperen, skal vi bruke all vår energi på å elske offeret. Hvil i fred, Sigrid. Trist at ditt dyrebare liv skulle ende så brutalt. Trist at du aldri fikk gleden av å bli voksen og stå på egne ben. Jeg tror det finnes en egen plass i Himmelen for deg og jeg tror du vil føle kjærligheten fra alle de som kjenner deg og som ikke kjenner deg.