tirsdag 15. november 2011

Enkeltindividets ansvar



Denne høsten preges av to saker: terror og voldtekt. I begge sakene er vi opptatt av å finne årsaker til at det onde kunne skje. Er dette feil fokus?
Det er høst, bladene begynner å falle og et regjeringsbygg er i full gang med å gjenreises. Et stort, tykt tregjerde skiller folket fra politikerne. Der vi tidligere kunne ferdes helt trygt og uten å tenke over det, på vei til Biblioteket, jobben eller noe annet sted, har det nå blitt noe som kan minne om en krigssone. Jeg møter en venninne på kafe som har reist fra Sverige til Oslo for å treffe meg. Hun har bare vært i Oslo en gang før, men da var hun egentlig bare på vei til en kjæreste i Drammen. “Du får ta deg en tur opp til Stortinget og Slottet,” sa jeg. “Går jeg forbi Regjeringsbygget? Er det trygt?”
Hvem tar ansvaret? Tabloidpressens forsider fråtser i historien. Alle detaljer fra Behring Breiviks liv og oppvekst skal ut i offentligheten . Vi leser om hytteturer med kompiser til Beito, tidligere medelever, kollegaer og familiemedlemmer. Vi lurer på – hvordan kunne dette skje?
“Han kommer ikke fra en typisk A4-familie,” kan hans forsvarer melde. Han henviser til tidligere bekymringsmeldinger til barnevernet. Han fikk denne dagen mye plass på nyhetene til NRK og TV2. Bare et par uker etter prydet VGs forside: “det ble ropt alarm om Behring Breivik allerede da han var 15 år.” Ja vel, men massemord?
“Vi må prøve å forstå hvorfor menn voldtar.” Det er høst og det er kaldt i denne storbyen som virker mindre fredelig enn noensinne. Ekstra kaldt er det for de kvinnene som opplever voldtekt. Det diskuteres hvorvidt vi skal advare kvinner mot utrygge steder eller om dette er et overgrep i seg selv. Vi lurer på om det er rett eller galt å fortelle at overfallsvoldtekter statistisk sett domineres av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.
“Hva er galt med menn som oppfører seg slik?,” sier kommentator Inger Anne Olsen i Aftenposten. Spørsmålet er politisk korrekt etter norsk målestokk.
“Enhver er sin egen lykkes smed,” ordene kommer fra markedsøkonomiens far Adam Smith. Tanken om at vi alle er ansvarlig for vårt eget liv kan i enkelte sammenhenger falle tungt til brystet på en nasjon som baserer samfunnet på sosialdemokratiske prinsipper.
Leser du setningen alene kan den brukes i flere sammenhenger enn den liberale markedsøkonomien. Vi vet innerst inne at vi selv står ansvarlig for at vi skal leve et godt liv og at livet vi forvalter skal komme andre til gode. Om utsagnet at vi alle er vår egen lykkes smed er provoserende eller vakkert koker til syvende og sist ned til at dette uansett er livets brutale virkelighet.
Skadet oppvekst, men ansvarlig? Det er mulig terrorister, voldtektsmenn, kjeltringer og banditter kan vise til en bedriten oppvekst og en dårlig moralsk forankring å bygge livet sitt på, men hva med det store flertallet som ikke gjør gale ting?
Betyr det at ansvarlige og fornuftige borgere har levd et rosenrødt liv, helt fritt for vonde opplevelser, og kan gå inn i voksenlivet med en trygghet og forankring som gjør dem i stand til å forstå at de ikke skal produsere bomber og voldta kvinner?
Det er mulig forklaringen ofte ligger i bakenforliggende årsaker, men er dette løsningen? For har disse menneskene vi prøver å forstå noensinne blitt ansvarliggjort eller har de i dette sosialdemokratiske idealsamfunnet blitt forstått og atter forstått under hele sin mislykkede oppvekst?
Det er i denne forbindelse en befrielse å lese erfaringene fra Louiza Louhibi, et voldtektsoffer som står frem i offentligheten. Hun valgte å møte sin overgriper ansikt til ansikt. Til VG sier hun:
“Hvorfor skulle han få lov til å skygge unna? Jeg ville at han skulle se meg, og høre meg. Jeg ville at han skulle vite hva han hadde gjort.”
Jeg vil ikke forstå. Det er mørkt, det er kaldt og jeg er alene i gatene. Mens jeg går forbi Regjeringsbygget trekker jeg jakken godt rundt meg og bestemmer meg for å være motstander av enhver forklaring som fratar enkeltindivitet ansvar.

onsdag 9. november 2011

Anne Viken og Line Konstali diskuterer

Anne Viken og Line Konstali er ikke kjent for å ligge lavt i terrenget når det kommer til debatter. Med uttalelser som "Brenn bunadene!" og "Moderne feminister føder barn!" tvinger de frem de politisk korrekte til debatt!

Nå inviteres du herved til god gammeldags chic-fight i bloggerstil! Viken og Konstali skal nemlig debattere med hverandre i full åpenhet!


Dette vil du ikke gå glipp av. Følg med. I morgen kommer Line Konstalis innlegg på Tankefabrikkens blogg.



Her finner du Anne Vikens blogg.

onsdag 7. september 2011

Jeg er kvinne og derfor har jeg dårlig selvtillit?

Etter å ha deltatt på diverse arrangementer som skal "løfte kvinnen" har jeg gjort meg noen funderinger. Det virker som om det å være kvinne av enkelte oppfattes som at du skal ha dårlig selvtillit.

Det går mot høst, vi trekker inn i de lune hjem og tar frem avisen, tekoppen og ullteppet. Det blåser, det regner og det er kaldt. Det er tid for kvinnekonferanser. "Du er kvinne og du duger! Du kan utrette mirakler!" budskapet går rett inn i hjertene til forsamlingen. Jeg snakker om arrangementer som Damefeber, Kvinnovasjon og lignende. Der kreative kvinner møtes og knytter kontakter. Der kvinner med ønske om å starte en bedrift, satse på håndarbeid eller noe annet skal få en raskere vei til suksess.


Budskapet er alltid det samme: vi er kvinner og vi har dårlig selvtillit. Vi har en oppdragelse som sier at vi skal være snille, gutta skal være tøffe. Derfor klarer gutta dette bedre enn oss. De er tøffere, har mer tro på seg selv og er i det rette miljøet for å holde ut i kampens hete. Kvinneflokken derimot er visst oppdratt til å ikke ønske noe stort, tenke smått om seg selv og først og fremst være opptatt av andres suksess.

Kanskje er det en sannhet i dette budskapet, kanskje ikke. Det avhenger av miljø og hvilken generasjon vi hører hjemme i. Da Pippi Langstrømpe for første gang ble lansert i 1945 fremsto hun som en protest mot synet man den gang hadde på barn og da først og fremst jentebarn. Barn skulle helst ikke synes og høres, de skulle være fine i tøyet, veloppdragne og ordentlige. Den rødhårede rakkerungen ble en herlig motvekt til den tids velfriserte og ordentlige pikebarn.

I dag er det ikke lenger slik. Som representant for en generasjon kvinner som er født og oppvokst på 80-tallet kan jeg aldri huske at noen har fortalt meg at jeg skal holde munn fordi jeg er kvinne. Ingen har sagt jeg er mindre istand til å ta høyere utdanning, ta styreverv eller starte mitt eget firma. Mens det i tidligere parforhold var en forestilling om at mannens karriere skulle prioriteres, mens kvinnens var valg nummer 2, har jeg enda til gode å møte noen i min generasjon som tenker slik.

Så hvorfor skal jeg da hjelpes til bedre selvtillit bare fordi jeg er kvinne? Det er sannelig på tide at menn med dårlig selvtillit setter foten ned og krever sin rett til "støtte og oppmuntringsseminarer."

Hilsen kvinne med god selvtillit

mandag 3. januar 2011

Kjendiser er også mennesker

Den kjente tenåringbloggerenVoe stiller opp i dagens tabloide medier. Hun orker ikke lenger all hets og skittkasting hun utsettes for daglig. Tone Damli Aaberge sliter visst med samme problem. Er dette nok et eksempel på den typiske norske "janteloven" og glemmer vi at også kjendiser har følelser?

Året er 2009 og jeg starter min aller første blogg: Kreativ Skribent. Med noen publiseringer fra Mammanett og Aftenposten i bakhånd var ikke bloggingen like skummelt å komme inn i. Etterhvert kom også flere blogger: linepetrine stiftelsen (som tilhørte et bokprosjekt), Mat fra Hjertet (der jeg skrev matoppskrifter fra grunnen) og til slutt fikk jeg et betalt oppdrag: Alle Killebukkene. Erfaringene fra bloggingen har vært gull verdt i mitt tilfelle. For å bygge opp meg selv, mine talenter (eller ikke for den saks skyld) og min merkevare har sosiale medier latt meg prøve og feile. Ved hjelp av forumdiskusjoner, blogging, facebook og twitter har det å stille opp i andre medier vært mye lettere. Du har liksom mulighet til å stille alle spørsmålene, møte motargumenter for så å svare på dem etter å ha tenkt seg om en runde eller fem. Plutselig kunne jeg uten problemer stille opp på God Morgen Norge på TV2. Jeg har også blitt intervjuet i bladet Mamma, Foreldre og Barn, KK, Klassekampen, Vårt Land og ulike fagtidsskrifter. I tillegg til ulike radioprogram i både NRK og TV2. Sosiale medier ga meg helt nødvendig medietrening. På godt og vondt. Jeg møtte journalistene med en helt annen ro. Spørsmålene og motargumentene hadde blitt gammelt oppgulp. Svarene hadde jeg trent på. Igjen og igjen. Gjett om det ga en fantastisk mestringsfølelse!

Men så må det sies at jeg ikke er en A-kjendis og at jeg er i en priviligert situasjon: jeg snakker nedenfra og sparker oppover. Jeg har mine kreative prosjekter, mine tanker og ideer, men slipper også billig unna den verste form for skittkasting. Med unntak av feministbloggen Fjordfitte, men jeg ba om det, og fikk skikkelig latterkrampe da jeg leste dette for første gang. Og heldigvis har jeg aldri funnet noe stygt som er skrevet om meg og hva jeg driver med på nettet. Jeg merker en grunnleggende respekt fra mine motdebattanter. Og de gangene jeg blir oppringt av en journalist jeg merker er opptatt av å "henge meg ut" svarer jeg høflig nei.

I forumene jeg har vært i derimot, var pipen en annen lyd. Det er som om jungelens lov gjelder, og jeg synes ikke det bærer preg av meninger, men direkte skittkasting. Og det er kanskje dette kjendisene blir utsatt for i kommentarfeltene. Kanskje er det mennesker som i utgangspunktet ikke har fått til det de har lyst til i livet og velger å lempe over sin misunnelse på noen uskyldige, pene og flinke mennesker. Jeg merker til stadig denne tendensen, og jeg tror dessverre den er sterk i vårt kjære moder Norge. Vi er ikke flinke nok til å akseptere at noen lykkes, noen er flinkere enn oss og at noen er så modige at de tør å satse på talentet sitt.

I sosiale medier har du mulighet til å opptre anonymt og der kommer fordommene sterkest til uttrykk. Det er ikke Tone Damli Aaberges musikkstil som nødevendigvis diskuteres, men hun får streng beskjed om å "komme seg ned fra sin høye hest," "ikke skal tro hun er noe spesielt" og at hun både er overfladisk, egoistisk og lite intelligent.

Full skjerpings, folkens! Kjendiser er også mennesker! Kommentarer som dette kan såre. Og når alt kommer til stykket: hvem er du til å snakke nedsettende om andre? Har du så dårlig selvtillit at du ikke tåler å unne andre suksess?

Jeg er litt småmisunnelig på Voe. Blogging var ikke engang påtenkt da jeg gikk på VGS og fikk min første mailadresse. Men jeg unner henne gleden av å blogge, bli kjendis og få mange tilhørere. Bra jobba, Voe! I dag ønsker jeg å fremsnakke deg :-)