fredag 19. oktober 2012

Vær varsomme, kjære foreldre



Hver dag utsettes barn og ungdom for umenneskelig mobbing, ja de finner ikke fred noe sted, for mobbingen foregår også innad i sosiale medier.

Barn er barn og det har de alltid vært. Teknologien lærer de fort, konsekvensene derimot er de altfor unge til å se.

Tenk hvis storesøster tar bilde av lillebror naken og sender det videre til bestevenninna for å tulle litt. Kanskje legges bildet ut på You Tube fordi barn ikke alltid forstår konsekvensene og ikke alltid forstår rekkevidden av det de gjør. De ser kun en skjerm og ikke at hundretusener sitter bak en annen skjerm og følger med.
Vi er mammabloggere og vi ønsker å være nabokjerringa som bryr seg. Bloggene våre har mange andre mammaer som lesere. Vi ønsker derfor å komme med noen gode forslag som kan være til hjelp for andre.



1) La PC-en være i stua eller i et annet fellesrom. Hvorfor skal barn og unge ha egen PC på rommet? Dette gjør at du mister ALL kontroll. Det finnes mange voldsfilmer lett tilgjengelig på You Tube. Det er ikke alle programmer som skal beskytte mot skadelig innhold som beskytter mot ALT. Dessuten: La dem ha en KREATIV barndom og ikke en DIGITAL barndom.

2) Før var webcamera et tilleggsutstyr man kjøpte til PCen. Nå er de fleste utstyrt med webcamera allerede. Du skal være klar over at barn og ungdom legger ut bilder som kan skade deres omdømme stygt. Det finnes flere eksempler på jenter ned i 12-års alderen som er blitt bedt om å posere i bare undertøyet. Ved å ha PCen i stua eller et annet fellesrom er det mindre sjanse for at nettopp dette skjer. SNAKK med barn og ungdom om dette.

3) Barn og unge må ALDRI, ALDRI under noen omstendigheter møte mennesker de har chattet med på nettet alene.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

5) Det er ene og alene de som blir tatt bilde av som bestemmer om bildet skal slettes. PUNKTUM! Skal du ta bilde av noen må du spørre først. Hvis vedkommende sier du skal slette dette etterpå, så gjør det.

6) Ha alltid kontroll dersom barna tar bilder med Ipoden, Iphonen, mobiltelefonen eller lignende. Gir du disse produktene til barna dine, er det du som eier dem. Det vil si at du har passordet og sjekker bildene barna tar hver eneste dag. Hvis noen bilder er på kanten, sletter du dem.

Vær varsom, vær trygg og vær tilstede!

MELD DEG INN I FACEBOOKGRUPPA OG STØTT EN GOD SAK!

fredag 28. september 2012

Kampanje uten grenser



Det var en gang en dame som fikk en liten sønn. Han vokste opp som en aktiv krabat. Spilte fotball, sto på ski og klatret i trær. Hun tenkte flere ganger: «så fint han er frisk.» Så en dag forandret alt seg. Han ble svært syk og hun tenkte det snart skulle gå over, men der tok hun feil. En vakker sommerdag på hytta ble han bitt av en flått. De fjernet den umiddelbart og tenkte ikke mer over det, men sykdommen tok form i kroppen hans fra denne stund. Det vet hun nå.

Det første året på ungdomsskolen ble ikke som de hadde tenkt. Sønnen trenger mye hjelp for å fungere i hverdagen. Hans mor er en ekte hverdagshelt. Hun stiller opp for ham i tykt og tynt. Hver dag kjemper de en kamp mot systemet. De blir ikke trodd. «Sykdommen finnes ikke,» er det mange som sier.

Det mener visst også Leger uten grenser. I sin film «De glemte krisene» viser de den prisverdige jobben de gjør for mennesker i nød i Den sentralafrikanske republikk. Budskapet er treffende. Det går rett til hjertet og damen vil gjerne signere et opprop til landets redaktører om at de ikke må glemme de menneskene som lider i sin dypeste nød i sultkatastrofer, flom og væpnede konflikter. De glemmer bare at noen mennesker i Norge også lider. I filmen gjør de en fatal feil. 

Når de viser frem «unødvendige» norske nyhetssaker blander de det saklige med det usaklige på en ganske så ekkel måte. En forside om trening vises frem vedsiden av en artikkel om flåttbitt. Sønnens sykdom er visstnok like problemfritt og meningsløst som treningstips for å få den perfekte kroppen. Familiens krise er ikke like ille som de fattige i land Nordmenn ikke kjenner, skal vi forstå Leger uten grenser.

Damen blir sint og går ut i mediene. Hun har fått nok! Ikke en gang Leger uten grenser forstår det faktum at sykdom og smerte gjør like vondt i sjelen for de rike som for de fattige. 


lørdag 15. september 2012

Kan vi ikke bare flire litt av det?

I det siste har jeg mistet respekten for enkelte mennesker. Menneskene jeg har mistet respekten for er mennesker jeg i utgangspunktet ser på som intelligente, oppegående, samfunnsengasjerte og analytiske. Men nå, i det siste, har jeg gjort opp en annen mening om enkelte journalister.

John Arne Riise twitrer en melding om at hans navn bør stå på statuen utenfor Ålesunds fotballstadion. Javel, så var det kanskje litt vågalt, litt vulgært, pompøst og ikke minst - hysterisk morsomt.

Hvorfor kan vi ikke bare flire litt av det?



tirsdag 4. september 2012

Til en engel jeg ikke kjenner




Det er ofte jeg tviler på at det finnes en Gud, men at Djevelen finnes tviler jeg ikke et sekund på! Vi lar Oslo Politi ta seg av Djevelen. Alle vi andre skal elske og ikke hate. Istedetfor å hate overgriperen, skal vi bruke all vår energi på å elske offeret. Hvil i fred, Sigrid. Trist at ditt dyrebare liv skulle ende så brutalt. Trist at du aldri fikk gleden av å bli voksen og stå på egne ben. Jeg tror det finnes en egen plass i Himmelen for deg og jeg tror du vil føle kjærligheten fra alle de som kjenner deg og som ikke kjenner deg.


fredag 10. august 2012

Bli med på Epleslang og lag byens beste eplemost!

Har du et epletre i hagen og bor i Oslo? Trenger du noen til å plukke eplene for deg? Les dette!


Etter en dag med lek og moro kom Charlotte hjem med en haug med epler i genseren. Disse la hun i fruktfatet i stua og hun var ganske stolt av fangsten. Hennes mor, Anne Dubrau, fikk da en forretningside.

"Jeg gikk turer i nabolaget og så at det var mange flotte trær med epler der. Dessverre oppdaget jeg i løpet av høsten at eplene falt ned på gresset og råtnet. Dette ønsket jeg å gjøre noe med."

Anne har gått på Gründerskolen ved Universitetet i Oslo dette året. Der har hun fått den faglige kompetansen som skal til for å starte egen bedrift. Med seg på laget har hun 3 andre gründerspirer. De oppfordrer til sosial dugnad i alle Oslos hager.

Epleslang AS ble stiftet denne sommeren. De samarbeider med Fossheim Verksteder på Ensjø i Oslo om å gi mennesker med funksjonshemninger muligheten til arbeid. Ved å stille ditt epletre til disposisjon skaper du arbeidsplasser og deilig eplemost!

Kontakt Epleslang, så kan du gjøre en forskjell!

www.epleslang.oslo.no
www.facebook.com/Epleslang
 




tirsdag 19. juni 2012

Et spirende liv

Katharsis produserer bilder med mening og budskap. Jeg er medlem av Facebookgruppa deres og får noen tankekorn i ny og ne. I dag dukket denne skjønne, lille skapningen opp foran meg. Jeg merket at jeg fikk en god følelse inni meg av å se på det. Hvilke tanker får du når du ser på dette?


Bildeteksten: We feel more alive when we realize that life is fragile.

Stikk innom Katharsis du også!

Slutten av året-modus

Vi har bikket over den hellige "midten av juni"-barrieren som kommer hvert eneste år og jeg er som alltid i "slutten av året"-modus. Eldstejenta ble sendt på skolen og jeg lot han i midten sove lenge. Jeg har drukket kaffe, lest bladet Mamma, svart på Facebookmeldinger og latt minstemann på ett år leke fritt i stua. Han i midten sto nettopp opp, klokken er 9.22 står det på PCen nå. Han i midten går bort til minstemann og leker han også etter å ha fortalt meg litt "siste nytt fra barnehagens Se og hør" noen minutter. "Mamma er snart ferdig med bloggingen, lek litt med lillebror, så lager vi en skikkelig fin frokost!" Og frokosten pleier å være ekstra koselig i denne tiden av året. Det er nå de gode samtalene kommer, den gode latteren og minuttene som snart blir en halvtime.

Hvis jeg rekker samlingsstund i barnehagen er jeg heldig. Jeg leverer han i midten senere enn alle de andre barna i barnehagen. Det har jeg gjort den siste uken. De ansatte smiler lurt. Vi har brukt denne barnehagen siden 2006, den høsten eldstejenta fylte 3, og de ansatte kjenner oss godt. "Jeg er i slutten-av-året-modus," sier jeg og ler med dem.

Siden jeg fikk barn under studiene, for så å få en yrkeskarriere som frilanser, har jeg aldri hatt det man kan kalle "en ordentlig jobb." Det vil si, etter bachelorgraden min (som jeg fullførte da jeg var 22), jobbet jeg ett år i reiselivsbransjen, men det var også samme år jeg ble gravid med min eldste prinsesse.

Når året bikker over 15. juni er det kos og hygge som gjelder her hjemme. Jeg ler og tøyser med ungene, koser meg litt ekstra og lar dem leke mens jeg gjør det. Blåser litt mer i husarbeid enn jeg ellers gjør... Lever livet til det fulle og jeg merker jeg er gladere, morsommere og jada - mer rotete og rar.

Ta deg tid til litt "slutten av året-moro" du også! Det er verdt et forsøk.

tirsdag 5. juni 2012

Når jeg blir stor skal jeg jobbe med mennesker

Da jeg var liten jente ønsket jeg å jobbe med mennesker. I dag gjør jeg det og det føles godt. Min vei til suksess har hele tiden vært å løfte andre samtidig. Det er den eneste forretningsplanen jeg jobber etter og nå er jeg på en plass i livet der jeg føler meg på toppen av en bølge som snart skyller i land. 
Det jeg liker aller best med jobben min er når jeg portretterer mennesker med ulike historier. Spesielt synes jeg det er gøy å finne potensialet i ethvert menneske. Det vakre, det flotte, det ressursterke og det verdige. Jeg har jobbet med flere forskjellige oppdragsgivere, men alltid har jeg dette som utgangspunkt: jeg ønsker å få frem menneskenes historie slik DE ser den og ikke nødvendigvis slik jeg ser den. Det er ikke enkelt, for jeg sitter likevel inne i min verden og min forestilling. Noen ganger er derfor intervjuene blitt rettet på både 2 og 3 ganger før intervjuobjektet er fornøyd.


Det kan sikkert diskuteres at jeg jobber på denne måten, men jeg ønsker å forklare hvorfor jeg gjør det: de som lar seg intervjue har ofte et budskap til andre. Om de har det rette budskap for alle kan sikkert diskuteres, men jeg synes likevel historiene skal komme frem på overflaten. Så er det opp til hver enkelt av oss å like det eller ikke. Dette kan jeg ikke styre, men jeg ønsker at intervjuobjektene skal føle seg komfortable når de eksponerer seg selv og sin person i mediene. Jeg har selv erfart å bli intervjuet i ulike medier, så jeg vet godt hvordan det føles når du vil at det som skrives om deg skal være riktig.

Annerledes og sterk kvinne med flerkulturell bakgrunn. I det siste har jeg jobbet med Niru Kumra som er gründeren av Masalamagic. Hun bruker sin flerkulturelle bakgrunn som en ressurs når hun starter en bedrift som skal formidle indiske mattradisjoner til det norske folk. Jeg koser meg veldig når jeg møter slike som Niru, for hun formidler samtidig til andre kvinner i hennes livssituasjon at de sitter inne med ressurser de kan bruke. Jeg snakker her om de flerkulturelle kvinnene i Norge som i følge SSB i 2010 kommer dårligere ut på arbeidsmarkedet, snakker dårlig norsk og har et svakt nettverk.

I vårt sosialdemokratiske land er vi veldig flinke til å hjelpe andre mennesker ut av fattigdom, men vi er også veldig dyktige, ja kanskje på verdenstoppen, når det kommer til jantelov. Jeg er litt anti-jantelov, jeg. Mennesker som er misunnelige og ser ned på de som lykkes i livet er ofte de jeg kommer i hissige debatter med for det provoserer meg veldig. At noen tjener mer og er tilsynelatende mer vellykket enn andre må vi bare leve med. Det er ikke urettferdig, men nødvendig for å sikre landets fremtidige velferd. Vi trenger dyktige mennesker som streber etter noe mer.

Vi har alle et potensiale som står klar til å brukes. Om det gjelder å jobbe med barn, starte resturant, klippe hår eller bygge hus er opp til hver enkelt av oss å bedømme. Men vi skal ikke plassere mennesker inn i grupper og kalle dem "ressurssvake." Er det dette vi tenker om innvandrerkvinner? For da tenker jeg som så at denne form for gruppetenking er mer til skade enn til nytte for gruppen.


Drømmekraft. Et annet intervjuobjekt jeg har jobbet en del med er Ellen Vahr som har skrevet boken Drømmekraft. Hun sier ofte: hva drømte du om som barn?

Jeg ser på meg selv i en alder av 7 år. Et lite fregnetryne med lange fletter står på trappen i en hvit blondekjole som mormor har sydd og en splitter ny, rosa skolesekk på ryggen. "Stor dag for Line!" er overskriften og jeg smiler fra øre til øre. Jeg skal begynne på skolen og kommer i avisen. "Jeg vil bli sykepleier når jeg blir stor og da må jeg gå mange år på skolen," sier jeg i intervjuet.

Nei, det ble ikke noen sykepleier av meg, men jeg jobber med mennesker på min måte. Du må nok være en litt mer robust type dersom du skal være sykepleier. Jeg er rett og slett for følsom. Men denne sensitiviteten har vist seg å være en enorm ressurs i skrivearbeidet mitt.

Rett opp nakken! Ha tro på deg selv! Mest sannsynlig går det bra. Det er helt sant. ¨

Et av mange Niru Kumra-intervjuer

Masalamagic

Ellen Vahr på NRK






torsdag 31. mai 2012

Bryt mønsteret, for pokker!

Siri Spillums bok "Bryt mønstre" ble utgitt av Cappelen Damm i 2010, men jeg har ikke somlet meg til å lese den før nå. Som privatperson, kone, mor, skribent, skravlebøtte, masekråke, følsom grinekjerring og kafeberte vil jeg si at dette er noe av det mest oppløftende jeg noensinne har lest.

Budskapet i boken er at vi alle har mønstre vi mer eller mindre takler i hverdagen. Noen mønstre er nødvendige. Første gang du reiser kollektivt til en ny jobb bruker du litt tid til å finne ut hvordan du kommer deg dit. Skal du kjøre buss, tog, trikk eller sykle? Er det bak neste gatehjørne mon tro? Hva heter sidegata egentlig? Disse spørsmålene stiller du første gangen. Andre gangen bruker du bedre tid, men fortsatt må du tenke litt. Tredje gangen og videre går alt automatisk. Dersom du ikke hadde vært i et mønster her, ville du ha gjort det samme hver dag. Noen mønstre er derfor nødvendige. Andre mønstre er destruktive og må gjøres noe med. Oppvekst og livserfaringer på godt og vondt har gjort oss til de menneskene vi er i dag. Hva er riktig og hva er galt med meg? 

Spillum er ikke nådig i sine beskrivelser av destruktive mønstre, men hun har absolutt respekt for hvert enkelt menneske og hva vi alle i forskjellige sammenhenger kan slite med. Etter å irritert meg grønn over at coacher i årevis utelukkende fokuserer på "flink pike-syndromet" (fordi jeg ALDRI har vært en "flink pike" og derfor ikke kjenner meg igjen), er Spillums snille, flinke pike bare en av 13 ulike mønstre.

Er du Tåkefyrsten som aldri sier meningen din, men bare overlater avgjørelser til de andre fordi du ikke vil de skal bli sinte på deg? Sorry! Du tar feil - det finnes dusiner på dusiner av mennesker som er irriterte fordi du aldri sier meningen din og de respekterer deg heller ikke for hvem er du egentlig?

Er du kanskje heller det stikk motsatte, Tante Sofie, som styrer hjemmet med jernhånd? Fortvil ikke! Siri har råd som kan få deg ut av rollen. Du skal bli så snill som du aldri før har vært. Fra tante Sofie til Helene Harefrøken på et kapittel, skal du se!

Psykiatrien har hatt monopol på de som sliter i årevis. Kanskje er det på tide å slippe til coacher som Spillum for enkelte mennesker. Boken er praktisk orientert og fokuserer på kjernen og utgangspunktet til hvorfor du har et mønster som kan ødelegge for deg i hverdagen. Ved å oppsøke problemet og gå grundig til verks kan du også bryte det. Selv har jeg blitt oppmerksom på flere mønstre av å lese boken og det har vært selverkjennende.

Så gjør deg selv en tjeneste og les til du blir dronninga av mønsterbryting!





torsdag 24. mai 2012

Korps? Nei, det får du ikke lov til!

Det er vår i luften. Bladene på bjørketrærne begynner å spire, syrinene vokser frem og parfymerer gatene, solen skinner,  innimellom regner det og best av alt for alle barn: det er 17. mai. Og hva er så spesielt med 17. mai? "Vi kan spise så mye is vi bare vil!" sier mange barn. De kan spise mye is, ja, men først må de gå i tog.

Og hvem er det som leder togene? Barnekorpset. Eller var det kanskje veteranene som på mange Osloskoler i år? Moss engasjerte en rekke svenske korps i fjor, kan dette være løsningen også i år? Korpsene er i krise og mange har halvert antall medlemmer i løpet av få år. I følge Norges Musikkorpsforbund sliter de mest med å holde på de som er i alderen 11-15 år. Dersom utviklingen fortsetter kan det se mørkt ut for skolekorps i fremtiden.

Charlotte Elvedal har skrevet en artikkel på Psykiskhelse.no om å være engasjert korpsmamma og hvor bra dette er for hennes mentale helse. Hvert år møter hun derimot masse medlidenhet fordi hun er korpsmamma, men hun er egentlig ganske glad i å være det. Medlidenheten og forståelsen hun møter kjenner jeg meg igjen i, men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så synd på oss korpsforeldre når det er så koselig hver gang vi treffes.

Den 18. mai kunne NRK Nyhetene melde at korpsene slet med rekrutteringen. Kanskje ikke så rart når så mange barn ikke får lov til å gå i korps? Hvor ofte hører du ikke foreldre si: "Du får lov til å gå på hva du vil, så lenge det ikke er korps." For mange foreldre er det å la barna gå i korpset det samme som å slite seg helt ut på kakebaking, loppemarkeder og 17. maiarrangementer. Ja, slitsomt er det og enda mer slitsomt vil det bli hvis korpsene skal fortsette å minke i antall musikanter. Da sier det seg selv at det blir mye arbeid på de få foreldrene som gir barna tillatelse til å gå i korps.

"I Norge er kultur koselig, men ikke særlig viktig," hevder den australske professoren Anne Bamford. Hun har studert kulturlandskapet i Norge og er sjokkert over den manglende statusen og prioriteringen dette feltet har i oljerike Norge. Kjønnsubalansen er noe hun undres over. Flere av guttene hun har intervjuet forteller at de er flaue over å enten spille et instrument eller gå på dans. Idretten prioriteres fortsatt i større grad gjennom statlige støtteordninger og via overskuddet fra Norsk Tipping. Hvorfor er det egentlig slik?

17. maitog uten barnekorps. At Norge er et land som nedprioriterer kultur viser seg kanskje på det norskeste av det norske: 17.  maitogene. Vi liker å skryte av barnetogene til våre utenlandske venner og ser det som en viktig del av vår nasjonale identitet, men vi gidder ikke å løfte en finger for at korpsene fortsetter å eksistere. Hva er logikken i det?


Les også:

Hverdagslykke til festbruk
Korps er bedre enn sitt rykte


tirsdag 8. mai 2012

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.
Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.
Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.
Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.
Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.
“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.
Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!
Mer informasjon om boken finner du her.

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

fredag 27. april 2012

Trenger vi egentlig kake- og interiørblogger?

I disse dager dekker mediene rettsaken mot Anders Behring Breivik. Alle debatter i TV, aviser og på nett handler om den fatale forbrytelsen som ble utført 22. juli i fjor. I går hadde NRK et opphold i debattprogrammet. Da handlet det om mishandlede barn og hvordan de ble sviktet av familie, barnevern og andre offentlige instanser.

Jeg følger med på disse viktige debattene, og jeg følger også med på en litt snål og navlebeskuende feminismedebatt som handler om...., ja, det er pinlig å si det: cupcakes. Marta Breen og co har gjort bloggende mammaer til skamme.

De får god hjelp av Trude Ringholm i Dagbladet Magasinet. Ja, så sint er Trude på bloggerne at hun formulerte dette i papirutgaven som ikke kommer på nett:

"Stadig flere yngre kvinner insisterer - på Facebook eller i egne blogger - på at de er Iykkelige, vakre, spesielt gode mødre og prektige til tusen. De serverer en kvalmende, konservativ og selvsentrert suppe om seg selv, ispedd noen oppskrifter og interiørtips - og drar barna sine inn i søtsuppa."


"Handler mammablogging om nesegrus og navlebeskuende beundring?" spurte jeg på mammabloggerseminaret. Vet ikke de fleste oppegående kvinner (og menn) at de aller fleste av oss kan kose seg med en interiørblogg og ta en doktorgrad samtidig?

Gruppen som kaller seg feminister (som etter min mening ikke er det), har tydeligvis ikke lest statistikker når det kommer til bloggingen. De hevder det er en husmortrend i dagens samfunn og cupcaken blir selve symbolet på debatten.  Det finnes ingen vitenskapelige bevis, overhodet ingen forskning, som påpeker denne trenden. Nei, heller tvertimot.

Jeg tror de aller fleste bloggerne forstår at blogging er en hobby, ferdig med det. Det er ikke noe stort verre enn å kjøpe KK eller bladet Mamma.

Hvorfor baker ikke menn cupcakes? spør Tharaniga L. Rajah i Nye Meninger, Dagsavisens debattforum. Hun hevder feministene nedgraderer såkalte "kvinneinterresser."

Jeg er hjertens enig og sier til alle skeptikere:

Ja, vi trenger kake-og interiørblogger. Hvorfor? Fordi verden er så alvorlig fra før. Vi trenger noe praktisk og kreativt. Fordi småbarnstilværelsen er stressende og slitsom. Vi trenger råd, tips og en klapp på skulderen.

Selv vil jeg rette en takk til alle interiørbloggere som har gjort meg mye flinkere til å innrede stuen
 ;-)

Nei, ha en god helg! Nå har jeg sagt siste ord i denne saken.

lørdag 21. april 2012

En størrelse passer langt fra alle: Velkommen til Mammabloggerseminar :-)

Barnebokforlaget arrangerer et mammabloggerseminar på Litteraturhuset.

Mammabloggere er i visse kretser like upopulært som rosa lego, men vi skal vise at mammablogging er så mye og så mangt.

Dersom du blogger eller har lyst til å blogge, microblogger på Facebook eller Twitter, skriver oppgave som student eller lignende, er du hjertelig velkommen!

Jeg skal holde foredrag om følgende temaer:

Unnskyld min kjære laptop og min kjære blogg

Nesegrus og navlebeskuende beundring?

Elsket og hatet på grunn av boken Ikke bare mamma

Fra Kreativmamma til Aktiviteter for barn AS

Kom en tur innom, da :-)

Blogging, identitet og nettverk del 4: Fra Kreativmamma til Aktiviteter for barn AS

Dette er siste innlegg og siste ord i denne saken. Jeg ønsker å bruke den siste skrevne stund til å fortelle om noe jeg aldri, aldri, aldri hadde klart meg foruten: NETTVERK.

Uten nettverk hadde jeg i dag vært, ja jeg vet ikke helt, men jeg hadde uansett ikke skrevet bok, vært skribent og deleier i Aktiviteter for barn AS. Uten nettverk hadde jeg ikke hatt støtte, oppmuntring, tjenestebytte, kontakter og kunnskap nok til å starte mine kreative prosjekter. Det er så mange jeg vil takke og jeg håper og tror jeg også har gjort samme nytten for andre.

Kreativmamma var et nettverk jeg startet i 2009. Ideen bak nettverket var å samle mammaer i hele Norge på en nettside som ønsket å skape en familievennlig arbeidsplass. Jeg ønsket ikke en stresset hverdag der jeg så lite til barna mine. Samtidig har jeg alltid hatt store ambisjoner, ja det bor en hardcore karrierekvinne inni meg. Men da jeg fikk barn, da jeg ble mor, DA skjønte jeg virkelig hva livet dreide seg om. DA skjønte jeg at barna måtte komme i første rekke.

Dette ble ikke et hinder for min karriere, tvert i mot! Å skape sin egen arbeidsplass er jo drømmen for alle kreative mennesker, om man har barn eller ikke. Jeg vil gå så langt og si at moderskapet er en karrierefordel. Og ikke nok med det: det skaper en mer bærekraftig karriere for familien. Vi kan skape gode arbeidsplasser der det er romslighet for foreldre til å kunne jobbe fleksibelt i småbarnsfasen. Vi kan forandre samfunnet hvis vi vil!

Aktiviteter for barn. Sommeren 2008 og 2009 jobbet jeg i København. Jeg tok med mann og  barn og vi leide leilighet i sentrum begge årene. Det første året jobbet jeg hele sommeren og det var mannen min som var hjemme med barn hele tiden. Det andre året ønsket jeg også at noen av ukene vi var i København skulle være ferieuker. Det viste seg å være en god ide, for da viste mannen min meg en hjemmeside for foreldre der de kunne søke om barneaktiviteter i området. Jeg tenkte den gang: dette er jo en forretningside servert på sølvfat, lagt rett i fanget på meg og klar til å klekkes ut på det norske marked.

Etter et raskt googlesøk fant jeg ut at det ikke fantes noe lignende norsk alternativ og jeg kontaktet webdesigneren jeg samarbeider med umiddelbart. Vi fikk flere med oss på laget og vi startet et lignende konsept i Norge.

http://aktiviteterforbarn.no/ ble født 1. april 2010. Den 26. mars 2012 ble den lille krabaten et AS der jeg er daglig leder.

Jeg ville aldri klare meg dersom jeg ikke hadde vært en god relasjonsbygger. Jeg har mange ulike nettverk, både i form av hjemmearbeidende mødre, illustratører, skribenter og samfunnsdebattanter, gründere og studenter. Alle mine kontakter ser jeg på som mine likeverdige og jeg er opptatt av at det til enhver tid skal være en vinn-vinn situasjon.

Jenter: ikke gjør gratisarbeid for lenge. Krev noe tilbake, og ikke minst: når du spør om hjelp, tilby hjelp tilbake. Ha alltid denne tommelfingerregelen i hodet, så skal det nok gå bra.

Når det gjelder Kreativmamma.no, så ble siden dessverre ødelagt av virus. Vi hadde valget mellom å måtte bygge opp hele siden på nytt eller skrinlegge konseptet. Et nytt nettverk ble dannet på Facebook; Lekent Nettverk. Nettverket består av både kvinner og menn, og dersom du vil være med, så send en forespørsel!

fredag 20. april 2012

Hvorfor kan ikke leker være dyre?

Det er loppemarked på Bekkelaget skole og som tro korpsmamma tar jeg turen gjennom leiligheten for å finne noen lopper å donere. På barnerommet finner jeg litt forskjellig, men husker med gru på de tre søppelsekkene jeg kastet i høst.

Vi ryddet barnerommet i høst og sorterte lekene i kasser. Etter årevis med rot, leker som ble tråkket på og ødelagt fordi de lå på gulvet, stabling i skap og skuffer og under sengen, fant vi ut at vi måtte ha litt mer orden hjemme.

Jeg husker da Amalie var liten og stabbet rundt i olakjole og smokk i munnen. "Hun skal aldri få mye leker," tenkte vi da og dette løftet forsøkte vi å holde i alle år. Likevel hopet det seg opp på rommet til henne og lillebror Lukas.

Da Mikael ble født i fjor hadde vi mange fine babyleker å hente frem. En lekekasse laget av tre ble kjøpt på forrige loppemarked. Minsten i hus trenger visst også leker, selvom de blir liggende i lekekassen for alt annet enn lekene er jo spennende.

Samtidig er jeg mamma og gründer. Via firmaet Aktiviteter for barn AS forsøker vi å importere produkter som skal skape gode stunder mellom barn og voksen. Vi har fått agenturet på et danskprodusert merke og vi jubler og gleder oss over å ha eneretten på salget av varene på det norske markedet. Problemene dukker opp når vi sitter i møte med butikkene. De fleste opererer med 2,5-prinsippet. Vi kjøper inn produktene fra Danmark, som ikke regnes som et lavkostland. Dette fører til at sluttprisen blir høy. Vi konkurrerer med firmaer som importerer produkter fra lavkostland, som f.eks. Kina, til lave priser. Dette fører til at norske barn kan fylle skuffer, skap, gulv og til slutt søppelkasser med enda flere leker.

Jeg tenker i mitt stille sinn: hvorfor kan ikke leker være dyre?
Hvorfor må det være billig? Ved hvilket tidspunkt ble vi nordmenn så handlingslammet, så lite bevisste at vi startet et forbrukskappløp, en sirkel vi ikke kommer ut av?
Hvorfor kan ikke norske barn få noen få leker til høy pris og til så god kvalitet at lekene kan gå i arv til andre barn?
Hvorfor kan det ikke være mer vanlig i norske hjem å donere leker til loppemarked for så å kjøpe nye leker samme sted?

Jeg er ikke enig med Rema 1000. Det enkle er ikke det beste.

torsdag 19. april 2012

Blogging, identitet og nettverk del 3: Elsket og hatet på grunn av boken "Ikke bare mamma"

Internett reflekterer det virkelige liv

Jeg har blogget, jeg har diskutert, blitt fykende forbannet, lei meg, skuffet, glad og blitt beriket. Nå om dagen snakkes det mye om at internett er et problem i norske skoler. Problemet ligger i at ungdommene i ungdomsskolen og VGS sitter så mye på Facebook og Twitter (og sikkert noen ungdomsgreier jeg er for gammel til å skjønne...) at de mister konsentrasjon og arbeidslyst. Jeg ser problemet og jeg forstår også frustrasjonen fra foreldre, lærere og journalister. Men hør her: det er fullt mulig å oppdra ungdommen til god nettbruk. Jeg vet det, for jeg har virkelig fått erfare at sosiale medier kan være din beste venn eller verste fiende. Jeg ønsker å fortelle litt om mine personlige erfaringer med å skrive boken "Ikke bare mamma."

Internett har noen farer der ut, ja, og internett kan også bidra til at mennesker blir avsondret fra virkeligheten. Nettopp derfor trenger barn og unge i dag å lære nettvett. Her kan vi Mammabloggere faktisk være en ressurs.

Elsket og hatet i sosiale medier

Jeg har stort sett positive erfaringer med sosiale medier. Stort sett har jeg oppført meg fint og klokt nok til å styre unna det verste. Men jeg har også opplevd å bli hatet. Jeg vil kanskje overraske dere når jeg sier at jeg selv oppsøkte mennesker med hatefulle og stygge ytringer mot meg. Dette skjedde da jeg skrev boken "Ikke bare mamma."

Temaet er kontroversielt. Boken handler om unge mødre, men er milevis fra freakshowet som gjør den samme gruppen til underholdning i programmet "Unge mødre."
Jeg startet i utgangspunktet med en oppmuntringsbok med et enkelt budskap: du trenger ikke å være ferdig med alt før du får barn. Dette gjorde jeg fordi jeg personlig merket presset da jeg ble mor i en alder av 23. Prosjektet startet som et innlegg i Aftenposten: Ung mor - et privilegium
I prosessen fant jeg ut at boken var viktigere enn som så: de som ble mødre i tenårene (17+) opplevde ofte å ikke få støtte til å bære frem barnet. De ville bli mødre i en helt uutholdelig livssituasjon. Boken gikk fra å være et koselig fritidsprosjekt som kanskje skulle lykkes, til en nødvendig bok for samfunnet. I dag er den det eneste som finnes av litteratur på dette feltet og det er jeg stolt av!

Internett som ressurs og som begrensning

Bak enhver bok ligger det timesvis med research på forhånd. Internett var viktig for meg i prosjektet, men du skal ikke bruke internett ukritisk. Du kan risikere å ha en Facebookgruppe med 15 personer som "hyller" deg og ditt prosjekt hvis du ikke også oppsøker de som ikke liker deg. På den tiden var ikke Facebook like stort som det er i dag, så jeg brukte ikke Facebook i like stor grad, men på ulike forum gikk diskusjonen løs.

For å gjøre en lang historie kort: ved å oppsøke mine motstandere på internett la jeg også samtidig hodet på hoggestabben. Folk har en tendens til å bli mer direkte og personlige når de opptrer under et anonymt kallenavn. Til tider kunne kommentarer oppleves som et dolkestøt i magen, men innimellom kom det også innlegg med godt formulerte motargumenter. Dette ga meg en unik mulighet til å tenke over hvordan jeg på en ryddig måte skulle svare på enhver form for motargumenter.

Godt forberedt til å møte media med god selvtillit

Å eksponere sin person, sitt navn og sin stemme i media er noe av det skumleste som finnes - tro meg, jeg vet det! Nettopp derfor er jeg og flere av mine nærmeste så overrasket over at jeg taklet dette så bra. Jeg sier ofte at sosiale medier er årsaken til at det gikk så bra. Nettopp via sosiale medier fikk jeg erfaringer på godt og vondt. Jeg møtte mine motstandere og jeg innarbeidet gode motargumenter.

Da jeg siden møtte hyggelige journalister i NRK, TV2, Klassekampen, Kvinner og klær, bladet Mamma osv. svarte jeg godt for meg, for jeg hadde hørt alle motforestillingene på forhånd. Det var en herlig og befriende følelse å være så trygg på meg selv og mine meninger!

Så jenter - bruk internett, men bruk internett fornuftig!

Mer om Ikke bare mamma

mandag 16. april 2012

Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel?

Anders Behring Breivik hevder han handlet i nødverge.  Dette er et hån mot ofrene og alle deres pårørende. Dersom jeg hadde hatt mulighet til å lese opp et åpent brev til tiltalte i dag ville jeg ha sagt:

Anders Behring Breivik - du er svakest av oss alle! Du går løs på ungdommer, ja noen av dem halvparten av din alder, og ser på deg selv som et offer etterpå.

Du er nok et sammensatt menneske, med mange sider, og jeg tror ikke at du er født ond, men et eller annet har gått galt på veien. Da den første rapporten om din psyke ble offentliggjort kom det reaksjoner av ulik art - noen mente vi måtte akseptere, andre ble forferdet. Jeg tilhører de sistnevnte.

Jeg ble forferdet, sint og lei meg over å ha et system som kan skille mellom tilregnelighet og utilregnelighet når mennesker begår avskyelige handlinger som nettopp du har gjort. Du visste hva du gjorde og du gjorde det med ondt blod. Hva som er grunnen til at du gjorde som du gjorde bør ikke ha noen betydning for straffen du fortjener. Jeg snakker ikke om straff som hevn, men som en gjenopprettelse for det du har gjort.

VI (Norges folk) hadde rett til å kreve en ny rapport, for du hadde angrepet oss!
VI hadde rett til å protestere selv om vi var hverken jurister eller psykiatere, for du har skadet så mange liv, så mange sjeler!
VI protesterte fordi vi har styrke nok til det du ikke har: empati, innlevelse og moral.
VI som protesterte våget å være systemkritiske der andre hadde blind tro på systemet og VI vant tilslutt!

Ondskapen og hatet ble slått tilbake med kjærlighet for de omkomne og deres familier i fjor. Kjærlighet for helt vanlige mennesker som skulle på jobb en vakker julidag. Kjærlighet for vanlige ungdommer som skulle på konferanse til en idyllisk øy i Tyrifjorden og møte venner, få seg en kjæreste, og ja - gjøre en innsats for samfunnet vårt fordi de hadde en brennende idealisme og et ønske om å forandre samfunnet. De var bare ungdommer, Anders Behring Breivik. Hva tenkte du egentlig på? Har du aldri vært ungdom? Aldri vært engasjert? Forelsket? Aldri sittet rundt leirbålet med fullt av venner mens en av de andre spilte på gitaren i de sene nattetimer?

Det er mulig du forakter Arbeiderpartiets politikk, og det har du din fulle rett til, men hvorfor må hatet gå utover menneskene du rammet? Du lever i et demokrati og har din fulle rett til å heve din røst og til å stemme på et annet parti!

"Ser dere på meg som et monster?" spurte du de sistnevnte sakkyndige da du skulle analyseres for andre gang. Nei, jeg ser ikke på deg som et monster. Jeg ser heller ikke på deg som en syk person. Du er først og fremst svakest av oss alle.

Våg å være


Våg å være ærlig

våg å være fri.
Våg å føle det du gjør
si det du skal si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?


Våg å være nykter

våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Hans Olav Mørk 1995



onsdag 11. april 2012

Blogging, identitet og nettverk del 2 - Nesegrus og navlebeskuende beundring?

Dere kjenner sikkert Facebookekspert Ninette Karlsen fra humorserien Torsdag Kveld fra Nydalen. Sigrid Bonde Tusvik er i sitt ess når hun parodierer den frittalende trønderen som på en humoristisk måte klarer å vri alle livets nedturer over til lykke og harmoni på Facebook. Første gang jeg så henne lo jeg hysterisk. Hun setter virkelig fingeren på noe. Facebook er visst blitt det som i eldre tider var "Vi møtes på kirkebakken og skravler." Siden kom tabloidpressen med Se og Hør i spissen. Ingen leser det, men jammen får de til gode salgstall likevel.

På Facebook skal man fremstå som perfekt, ifølge mange av mine venner. Jeg hører ofte om folk som irriterer seg over at alt virker så lettvint, så lykkelig og greit på Facebook. Har disse skeptikerne et poeng?
Gjelder dette også mammablogging? Legger vi bare ut solskinnshistorier om hvordan det er å være mamma? Tar vi bilde av leiligheten vår fra en vinkel som får den til å se ut som et utklipp av et interiørmagasin og av kaken som ble vellykket etter 10. forsøk? (vi glemte å nevne at de 9 første gangen endte kaken i fiasko...)

Det blir litt i samme gata som debatten rundt julekortene. Enkelte irriterer seg over at julekort alltid fremstiller idyllen i familien. Storesøster har nettopp fullført ungdomsskolen og skal nå begynne på Dramalinjen på etellerannet VGS. Hun har toppkarakterer og kom inn der hun ville. Lillebror er aktiv som alltid, spiller fotball, går på speider og spiller gitar. Et under at guttebassen orker! Og minsten i familien hun er bare så utrolig søt. Hun passer hunder, katter og kaniner for alle naboene. Hun synger, hun danser og hun synes at livet er skjønt - og vi var forresten to uker i Tyrkia i sommer og det var vår livs største opplevelse. Ja, livet er bra. God jul og godt nyttår!

Hvilken historie forteller du om ditt liv?



Jeg har et litt annet syn på saken. Selvsagt byr livet på utfordringer. Selvsagt er jeg sliten, frustrert, forbannet og det som verre er. Som mamma lever jeg ikke i evig harmoni og lykkerus, jeg blir så sinna på de tre barna mine til tider og når det stormer som verst vurderer jeg seriøst å hoppe ned fra verandaen.


Livets hverdag består av store og små problemer. Søren, jeg glemte at eldstemann skulle ha gym i dag og hun gikk på skolen uten gymbag! Jeg løper heseblesende til skolen med gymbagen under armen og håper at katastrofen kan avverges. Skit! Der kastet han i midten opp midt på stuegulvet. Dette kom jammen ubeleilig. Og minsten får tenner og skriker om nettene til vi river oss i håret av frustrasjon og sinne. Neste dag er han like blid mens vi går rundt i en tåkedal og lurer på hvor vi er i verden.

Jada, livet består av disse problemene, men nettopp derfor synes jeg det er ekstra viktig med et positivt fokus. Det er nettopp derfor jeg hele tiden trenger å minne meg selv på hvor heldig jeg er, for jeg har jo vunnet det store livslotteriet!

Vi er mammaer og vi duger!


Vi bygger vår identitet via Facebook, blogging, Twitter og andre sosiale medier, som vi gjør i det virkelige liv. Vi liker å fortelle den positive historien om oss selv og er egentlig det så ille? Vi forteller de positive historiene om barna fordi vi er gode mødre. Tenk så ille det hadde vært dersom vi hadde blottlagt alle barnas feil, mangler og fiaskoer? Det hadde vært tidenes dårligste julebrev spør du meg!



torsdag 22. mars 2012

For ressurssterk eller for ressurssvak?

Tilhører du en av disse gruppene kan du egentlig bare gi opp dersom du kjemper mot systemet. Det er egentlig bare å kapitulere, legge alle kamper bort, for det er et stempel i panna du ikke blir kvitt.


For sterk til å være offer


For halvannet år siden jobbet jeg med å lage en historie om kvinner som ble utsatt for mishandling og hvor vanskelig det for disse kvinnene var å bli trodd. Bakgrunnen for dette engasjementet var at jeg hadde en nær venninne som hadde blitt utsatt for både psykisk og fysisk mishandling av mannen sin. Hun ønsker full anonymitet i mediene, så jeg får ikke lov til å skrive deltaljene, men jeg får lov til å nevne at jeg kjenner en kvinne som sliter. Som sliter mot systemet fordi hun er for ressurssterk. Jeg spurte henne om vi skulle finne på noe lurt sammen? Skulle vi skrive en historie om flere kvinner med lignende erfaringer slik at andre i samme situasjon ville lese om det, føle seg sett og hørt for en gangs skyld? Hun sa ja og var behjelpelig med å skaffe til veie kvinner som ville fortelle sin historie. Jeg valgte å samle deres erfaringer i den fiktive personen Liv. Jeg skrev en lang sak om det i bladet Kvinner og familie, og en kortversjon i Aftenposten


Disse historiene har gjort inntrykk på meg personlig. Jeg trodde vi hadde et samfunn som tok vare på ofre og ikke overgripere. Dessverre var jeg naiv. For dersom ofrene i enkelte tilfeller fremstår som "for sterke" blir de ikke trodd. Dersom de fremstår som "for svake" mister de sympati. Mishandlede kvinner balanserer på en syltynn linje av politisk korrekthet, ifølge forskerne Yngvil Grøvdal og Helga Heggebø.

For sterk til å være syk


Anna Tostrup Worsley er for sterk til å være syk. Hun kaller seg selv profesjonell pasient og driver bloggen Diagnostisert.no. I oktober 2011 sto hun frem i Aftenposten med et innlegg som retter seg mot NAVs politikk rettet mot langtidssykemeldte. "Jeg vil også jobbe," er overskriften i kronikken. Videre gir hun oss en del av hennes livshistorie. Hun er en av de uheldige langtidssyke. Som tenåring utviklet hun sykdommen leddgikt. Som om ikke dette var nok, ble hun utsatt for en bussulykke i begynnelsen av 20-årene. Likevel er hun en person som både er kreativ, løsningsfokusert og selvgående. Så selvgående var hun at hun en periode opprettet sitt eget Aksjeselskap og ansatte seg selv.


Hun skrev bok og holdt foredrag om sykdommen sin, om mestring og om å leve livet på tross av alle livets hindringer. Dette fungerte helt til hun fikk en ny periode med smerter. Beskjeden fra NAV var nedslående: dersom hun var frisk nok til å være gründer, var hun ikke syk nok til å motta sykepenger. Jeg tenker at de ansatte ved NAV trenger en påminnelse av at Norge i 1997 hadde en statsminister som måtte sykemeldes på grunn av depresjon.

Enden på visa er sørgelig: Anna er for syk til å være blakk. Derfor må hun gi opp firmaet sitt. Nå er hun ufør på livstid. Hun gikk fra den ene kategorien til den andre.

Kan noen fortelle meg hva som er grunnen til denne galskapen? Det er ikke rart at Norge er under lupen av diverse komikere i disse dager, for dette er virkelig tragikomisk.


Vi lever i verdens beste velferdsstat og skryter av vår historie, vårt system og vårt verdigrunnlag til andre land. Vi liker å tro om oss selv at vi i Norge hjelper "de som er svake." Men kanskje er nettopp dette problemet: vi kaller enkelte menneskegrupper for "svake grupper" og de som trenger vår hjelp for "vanskeligstilte."

Det er mulig jeg kaster ut en brannfakkel her, men jeg tror at mange i vårt samfunn faktisk er undertrykket av systemet pakket inn i "godhet." 


tirsdag 13. mars 2012

Jeg skal holde foredrag på mammabloggerseminar :-)

Den 24. april er jeg invitert til å holde foredrag på Mammabloggerseminaret i regi av Barnebokforlaget på Stena Line. Jeg er takknemlig for tilliten, for jeg har ærlig talt veldig lite erfaring med foredragsvirksomhet.

Som skribent, derimot, er jeg mye mer erfaren og jeg lærer så utrolig mye når jeg treffer intervjuobjektene mine. Forrige uke møtte jeg en gründerkvinne ved navn Niru Kumra. Hun driver indisk matkurs i firmaet sitt, Masalamagic. Hun fremsto som en sterk og handlekraftig kvinne og jeg stilte henne følgende spørsmål: "Det virker som om du har ridd på en bølge av suksess. Har noe vært vanskelig?" Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk svarte hun: "jeg er av den oppfatning at det som er vanskelig, er det man lærer av."

Så da er det bare å hoppe i det dype hav! (ikke bokstavelig altså...)

Og dersom jeg driter meg ut, så er det bare en hel forsamling som ser det. Verre er det ikke!

Mer om seminaret på Barnebokforlagets blogg.






søndag 11. mars 2012

Blogging, identitet og nettverksbygging del 1

Unnskyld, min kjære laptop og min kjære blogg



Jeg som var en blogger av den mer irriterende og utleverende sorten har de siste par årene hatt noe som er ganske nærme bloggtørke. "Jeg gidder ikke bruke så mye tid på bloggen min lenger, for det er ikke nødvendig," har jeg tenkt. Jeg gidder ikke bruke så mye tid fordi jeg nå har kommet lenger. Blogging var noe jeg gjorde før alt jeg fikk til - bokutgivelse, starte og drive mitt eget firma som nå blir AS, redaktør for medlemsblad, utgivelse av SHUFFELbooks, artikler for Hjemmet Mortensen, ja lista begynner å bli lang, men hva var egentlig opprinnelsen?


Bloggingen.

Og skal jeg bare kappe av beina på stolen jeg sitter på? Er jeg virkelig så tankeløs og så lite opplyst at jeg tror at det å slutte å blogge på det nåværende tidspunkt fører til videre suksess? Nei, vet du hva!

Line is back in business!
Nå er pappaen i huset i pappapermisjon og jeg må krype ut av den trygge sonen som kalles "fødselspermisjon." Med de to første barna taklet jeg dette dårlig, for jeg var så trygg og rolig i morsrollen. Nå som jeg faktisk også er trygg i rollen som skribent og markedsfører er det ikke like skummelt lenger. Jeg har flere bein å stå på. 


I kveld oppdaterte jeg hjemmesiden min. Jeg oppdaterer selvsagt dette på min kjære blogg.

Unnskyld kjære PC, unnskyld kjære blogg og unnskyld alle mine venner i den virtuelle verden.

I kveld skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor sosiale medier er blitt en kritisk suksessfaktor for meg. Det  handler ikke om datamaskiner, det handler om mennesker!

Jeg kommer sterkere tilbake med dette temaet! Jeg skal nemlig holde et foredrag om temaet på en konferanse for mammabloggere og jeg gleder meg!