tirsdag 30. november 2010

Det passer egentlig aldri...

Bloggeren Martine er medisinerstudent og tobarnsmor. Hun ble mor i en alder av 19. "Alle så på meg som mislykket," sier hun til NRK Puls.

Dette bringer på nytt temaet jeg tok opp i fjor, da jeg ga ut boken "Ikke bare mamma."

Hvorfor er egentlig Martine mislykket?

Er det fordi hun som mor i større grad kan forstå og sette seg inn i de ulike temaene i medisinerstudiet?
At hun, som har gått gravid og født to barn, vil kunne ha en fordel når hun skal lære om disse temaene?
At hun i tidlig alder har en livserfaring som i større grad gjør henne i stand til å møte pasienter og pårørende enn om hun ikke hadde hatt barn?
At hun kan møte nybakte, usikre mødre som løper til legen for hver minste lille ting kan si: "jeg vet akkurat hvordan du har det."

Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor Martines barn skal være en karrierekiller. Heller tvert i mot. Dette spørsmålet problematiserer jeg og reiser i Ikke bare mamma. Hvorfor skal barn være et hinder for unge kvinner når vi har kjempet frem ordninger som barnehageplass, studentbarnehager, foreldrepermisjon via Lånekassen, studiestøtte for foreldre +++

Jeg bare spør: er unge foreldre gammeldagse eller de som dømmer valget vårt?
For det er i mange tilfeller snakk om bevisste og overveide valg!

Se hele programmet her.

Ikke bare mamma i mediene:

Nationen: Ung mor - kjipt eller kult?

Klassekampen: Grasrotfeminist
God morgen Norge TV2: Abortpress mot unge gravide
Dagen Magazinet: Kvinnekamp i en ny tid

ps. Ingunn Yssen er med i programmet. Hun er enig med meg for første gang.  Vi er altså ikke erkerivaler på alle områder.

ds. Jenny Jensen er også med. Hun og jeg deltok i en Dagbladetreportasje i 2007 om ung eller gammel mamma. Jeg var hjemme hos henne og fikk signert CD og DVD :-)

Det passer egentlig aldri... sier vi. La meg innføre et nytt begrep: det passer ALLTID!

HEIA MARTINE!

Å være et ekte mannfolk

Mannen, og da kanskje spesielt farsfiguren, har de siste årene vært gjenstand for diskusjon. Det er visst ikke lett å definere seg selv ut fra sin maskulinitet, i følge Arild Brock. Jeg synes artikkelen har mange gode poeng, men hva er egentlig vår definisjon på maskulinitet?

Jeg er av den personlige mening at det finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner som ikke skal rokkes med. Når jeg sier dette, blir jeg ofte stemplet som gammeldags, men det er jeg ikke. Tidligere har jeg frontet meninger om likestilling på barnas premisser. Jeg ser at både maskuline og feminine egenskaper kan være myke og omsorgsfulle.

Tidligere var det mer akseptabelt at menn hadde en litt mer "brå", "macho" og til tider "aggresiv" atferd. Gudskjelov og takk og pris for at disse såkalte "ridderidealene" ikke lenger er like akseptert. Heldigvis er dagens menn både mer ydmyke, mer omsorgsfulle og ser ikke seg selv og sin karriere som viktigere enn kvinnens "hobbier." Heldigvis ser de fleste fedre det som en selvfølge å ta pappapermisjon og at de skal være aktive og tilstedeværende fedre i likhet med mor. Men av og til stusser også jeg, i likhet med kronikkforfatteren, over at mannen i altfor stor grad må tilpasse seg de feminine verdiene. Det er som om historien gjentar seg. Vi kvinner har måttet bli tøffere og mer "macho" for å tilpasse oss arbeidslivet. Enkelte kvinnelige toppledere uttrykker misnøye med at de må ofre sin feminitet for å få den makt og posisjon de søker. Derfor har vi også i dag flere kvinnelige ledere som går ut og etterlyser en mer feminin lederstil i næringsliv og organisasjonsliv. Dessverre blir feminine egenskaper sett på som noe passivt og lite handlekraftig i arbeidslivet, noe vi alle taper på.

Å rekruttere flere menn i barnehagen ser jeg som et viktig tiltak for den oppvoksende generasjon. I barnehagen til sønnen min var det i høst ansatt en mann i begynnelsen av 20-årene som sønnen min la sin elsk på. I flere år hadde denne barnehagen vært dominert av kvinner (som forøvrig er fantastiske i jobben sin), men jeg merket på poden at når det en sjelden gang dukket opp et mannlig rollebilde opp, gjorde dette større inntrykk på ham enn alle kvinnene som var der daglig. Henrik, som var ansatt i 3 måneder, gjorde stort inntrykk. Han satte seg sammen med gutta og spilte gitar. Sønnen min ble helt gira. Dette resulterte i at vi måtte kjøpe en egen gitar til ham og han fikk en ny interresse. Sorgen var stor da Henrik sluttet. Jeg er ikke tilhenger av flere mannlig ansatte i barnehagen fordi jeg tror de får frem "det tøffe" hos gutta, tvert i mot. Jeg tror de mannlige ansatte i større grad forstår at gutters usikkerhet ofte kommer ut på en annen måte enn jentenes. At når jenter trekker seg tilbake og blir stille og sjenerte, gjør ofte de usikre gutta det motsatte. Sånn skaper vi "Tøffe-Tom", "Klovne-Erik" og andre stereotypier som etterhvert bare blir sett på som et uromoment.

Likeledes tror jeg at en far, i større grad enn mor, kan bidra med de maskuline egenskapene knyttet til omsorg og empati. Derfor er jeg for likestilling i hjemmet og barnehagen, ikke fordi mor skal ut i jobb, men fordi jeg mener barna profiterer på det.

fredag 19. november 2010

Virkeligheten og oss

Jeg jobber med et nytt bokmanus, en tekst jeg har brukt over 10 år på å skrive, og i denne prosessen har jeg gjort meg noen tanker om livet, døden, vår eksistens her nede på jorden og hvordan vi takler det. For livet er kort, det er skjørt, det er her og det er nå. Vi lever kun en gang.

Så kommer et spørsmål mange stiller seg: hvorfor kan livet til tider oppleves vanskelig? Til tider føles så meningsløst, en ren kamp for tilværelsen, hva gjør man da?

Jeg ønsker derfor å fortelle en historie om en venninne av meg som valgte å snu ryggen til sin aller verste livskrise. Noe hun angrer bittert på i dag. Jeg har fått lov til å fortelle hennes historie såfremt jeg ikke nevner navn og det har jeg full respekt for.

Som 20-åring opplevde hun at moren fikk en akutt innleggelse på sykehus. Jeg kan faktisk ikke her og nå huske hva som var årsaken, men det er heller ikke poenget. Moren, som i alle år hadde vært frisk, svevde mellom liv og død og hun lå etterhvert i koma. Etter noen dager fikk familien beskjed om at moren skulle dø og at dersom familien ønsket å ta farvel med henne, måtte det være nå. Min venninne nektet dette. Hun sa klart i fra at hun ikke trodde på det legene sa og at hun nektet å sette sine ben på sykehuset før moren var bedre og klar for livet. Hele familien tok derfor farvel med moren hennes untatt henne. Ikke lenge etter døde moren.

Veninnen min sliter med dette i ettertid. Reaksjonen er forståelig. Moren ble utsatt for noe akutt, det kom brått på. Hun hadde vært frisk hele livet og fortsatt ung nok til å leve lenge. Venninnen min var bare 20 år og forventet jo ikke å miste moren sin i denne alderen. Så hun valgte å snu seg fra sannheten for å beskytte seg selv, noe som viste seg å ha dramatiske konsekvenser.

Jeg stiller deg spørsmålet: vender du ryggen til virkeligheten? For jeg tror det er en menneskelig ting. Noe vi alle gjør eller har gjort en gang.

Min erfaring er at hver gang jeg vender meg bort fra det vonde, så henter det meg likevel, men i større grad. At dersom jeg erkjenner smerten, ser smerten i hvitøyet og sier til meg selv at livet er vanskelig, så jobber også de små grå med å finne en konkret løsning på selve problemet. Og når jeg til tider har stått overfor utfordringer i varierende grad som oppleves uløselig der og da, så viser det seg likevel å løse seg en gang i fremtiden. Andre ganger har det ikke løst seg, og da må jeg dessverre lære meg å leve med det.

Jeg tror vi i dagens samfunn søker lykken, det perfekte. Vi har det på mange måter veldig bra, og kanskje gjør det oss mindre observante på problemene som plutselig kan dukke opp?

Uansett - virkeligheten er en del av vårt liv. På godt og vondt. Om vi vil innse det eller ikke.