Det var en
gang en dame som fikk en liten sønn. Han vokste opp som en aktiv krabat. Spilte
fotball, sto på ski og klatret i trær. Hun tenkte flere ganger: «så fint han er
frisk.» Så en dag forandret alt seg. Han ble svært syk og hun tenkte det snart
skulle gå over, men der tok hun feil. En vakker sommerdag på hytta ble han bitt
av en flått. De fjernet den umiddelbart og tenkte ikke mer over det, men
sykdommen tok form i kroppen hans fra denne stund. Det vet hun nå.
Det første
året på ungdomsskolen ble ikke som de hadde tenkt. Sønnen trenger mye hjelp for
å fungere i hverdagen. Hans mor er en ekte hverdagshelt. Hun stiller opp for
ham i tykt og tynt. Hver dag kjemper de en kamp mot systemet. De blir ikke
trodd. «Sykdommen finnes ikke,» er det mange som sier.
Det mener
visst også Leger uten grenser. I sin film «De glemte krisene» viser de den
prisverdige jobben de gjør for mennesker i nød i Den sentralafrikanske
republikk. Budskapet er treffende. Det går rett til hjertet og damen vil gjerne
signere et opprop til landets redaktører om at de ikke må glemme de menneskene
som lider i sin dypeste nød i sultkatastrofer, flom og væpnede konflikter. De
glemmer bare at noen mennesker i Norge også lider. I filmen gjør de en fatal
feil.
Når de viser
frem «unødvendige» norske nyhetssaker blander de det saklige med det usaklige
på en ganske så ekkel måte. En forside om trening vises frem vedsiden av en
artikkel om flåttbitt. Sønnens sykdom er visstnok like problemfritt og
meningsløst som treningstips for å få den perfekte kroppen. Familiens krise er
ikke like ille som de fattige i land Nordmenn ikke kjenner, skal vi forstå
Leger uten grenser.
Damen blir
sint og går ut i mediene. Hun har fått nok! Ikke en gang Leger uten grenser
forstår det faktum at sykdom og smerte gjør like vondt i sjelen for de rike som
for de fattige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar