Å være et ekte mannfolk

Mannen, og da kanskje spesielt farsfiguren, har de siste årene vært gjenstand for diskusjon. Det er visst ikke lett å definere seg selv ut fra sin maskulinitet, i følge Arild Brock. Jeg synes artikkelen har mange gode poeng, men hva er egentlig vår definisjon på maskulinitet?

Jeg er av den personlige mening at det finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner som ikke skal rokkes med. Når jeg sier dette, blir jeg ofte stemplet som gammeldags, men det er jeg ikke. Tidligere har jeg frontet meninger om likestilling på barnas premisser. Jeg ser at både maskuline og feminine egenskaper kan være myke og omsorgsfulle.

Tidligere var det mer akseptabelt at menn hadde en litt mer "brå", "macho" og til tider "aggresiv" atferd. Gudskjelov og takk og pris for at disse såkalte "ridderidealene" ikke lenger er like akseptert. Heldigvis er dagens menn både mer ydmyke, mer omsorgsfulle og ser ikke seg selv og sin karriere som viktigere enn kvinnens "hobbier." Heldigvis ser de fleste fedre det som en selvfølge å ta pappapermisjon og at de skal være aktive og tilstedeværende fedre i likhet med mor. Men av og til stusser også jeg, i likhet med kronikkforfatteren, over at mannen i altfor stor grad må tilpasse seg de feminine verdiene. Det er som om historien gjentar seg. Vi kvinner har måttet bli tøffere og mer "macho" for å tilpasse oss arbeidslivet. Enkelte kvinnelige toppledere uttrykker misnøye med at de må ofre sin feminitet for å få den makt og posisjon de søker. Derfor har vi også i dag flere kvinnelige ledere som går ut og etterlyser en mer feminin lederstil i næringsliv og organisasjonsliv. Dessverre blir feminine egenskaper sett på som noe passivt og lite handlekraftig i arbeidslivet, noe vi alle taper på.

Å rekruttere flere menn i barnehagen ser jeg som et viktig tiltak for den oppvoksende generasjon. I barnehagen til sønnen min var det i høst ansatt en mann i begynnelsen av 20-årene som sønnen min la sin elsk på. I flere år hadde denne barnehagen vært dominert av kvinner (som forøvrig er fantastiske i jobben sin), men jeg merket på poden at når det en sjelden gang dukket opp et mannlig rollebilde opp, gjorde dette større inntrykk på ham enn alle kvinnene som var der daglig. Henrik, som var ansatt i 3 måneder, gjorde stort inntrykk. Han satte seg sammen med gutta og spilte gitar. Sønnen min ble helt gira. Dette resulterte i at vi måtte kjøpe en egen gitar til ham og han fikk en ny interresse. Sorgen var stor da Henrik sluttet. Jeg er ikke tilhenger av flere mannlig ansatte i barnehagen fordi jeg tror de får frem "det tøffe" hos gutta, tvert i mot. Jeg tror de mannlige ansatte i større grad forstår at gutters usikkerhet ofte kommer ut på en annen måte enn jentenes. At når jenter trekker seg tilbake og blir stille og sjenerte, gjør ofte de usikre gutta det motsatte. Sånn skaper vi "Tøffe-Tom", "Klovne-Erik" og andre stereotypier som etterhvert bare blir sett på som et uromoment.

Likeledes tror jeg at en far, i større grad enn mor, kan bidra med de maskuline egenskapene knyttet til omsorg og empati. Derfor er jeg for likestilling i hjemmet og barnehagen, ikke fordi mor skal ut i jobb, men fordi jeg mener barna profiterer på det.