Hvorfor kan ikke leker være dyre?

Det er loppemarked på Bekkelaget skole og som tro korpsmamma tar jeg turen gjennom leiligheten for å finne noen lopper å donere. På barnerommet finner jeg litt forskjellig, men husker med gru på de tre søppelsekkene jeg kastet i høst.

Vi ryddet barnerommet i høst og sorterte lekene i kasser. Etter årevis med rot, leker som ble tråkket på og ødelagt fordi de lå på gulvet, stabling i skap og skuffer og under sengen, fant vi ut at vi måtte ha litt mer orden hjemme.

Jeg husker da Amalie var liten og stabbet rundt i olakjole og smokk i munnen. "Hun skal aldri få mye leker," tenkte vi da og dette løftet forsøkte vi å holde i alle år. Likevel hopet det seg opp på rommet til henne og lillebror Lukas.

Da Mikael ble født i fjor hadde vi mange fine babyleker å hente frem. En lekekasse laget av tre ble kjøpt på forrige loppemarked. Minsten i hus trenger visst også leker, selvom de blir liggende i lekekassen for alt annet enn lekene er jo spennende.

Samtidig er jeg mamma og gründer. Via firmaet Aktiviteter for barn AS forsøker vi å importere produkter som skal skape gode stunder mellom barn og voksen. Vi har fått agenturet på et danskprodusert merke og vi jubler og gleder oss over å ha eneretten på salget av varene på det norske markedet. Problemene dukker opp når vi sitter i møte med butikkene. De fleste opererer med 2,5-prinsippet. Vi kjøper inn produktene fra Danmark, som ikke regnes som et lavkostland. Dette fører til at sluttprisen blir høy. Vi konkurrerer med firmaer som importerer produkter fra lavkostland, som f.eks. Kina, til lave priser. Dette fører til at norske barn kan fylle skuffer, skap, gulv og til slutt søppelkasser med enda flere leker.

Jeg tenker i mitt stille sinn: hvorfor kan ikke leker være dyre?
Hvorfor må det være billig? Ved hvilket tidspunkt ble vi nordmenn så handlingslammet, så lite bevisste at vi startet et forbrukskappløp, en sirkel vi ikke kommer ut av?
Hvorfor kan ikke norske barn få noen få leker til høy pris og til så god kvalitet at lekene kan gå i arv til andre barn?
Hvorfor kan det ikke være mer vanlig i norske hjem å donere leker til loppemarked for så å kjøpe nye leker samme sted?

Jeg er ikke enig med Rema 1000. Det enkle er ikke det beste.

Blogging, identitet og nettverk del 3: Elsket og hatet på grunn av boken "Ikke bare mamma"

Internett reflekterer det virkelige liv

Jeg har blogget, jeg har diskutert, blitt fykende forbannet, lei meg, skuffet, glad og blitt beriket. Nå om dagen snakkes det mye om at internett er et problem i norske skoler. Problemet ligger i at ungdommene i ungdomsskolen og VGS sitter så mye på Facebook og Twitter (og sikkert noen ungdomsgreier jeg er for gammel til å skjønne...) at de mister konsentrasjon og arbeidslyst. Jeg ser problemet og jeg forstår også frustrasjonen fra foreldre, lærere og journalister. Men hør her: det er fullt mulig å oppdra ungdommen til god nettbruk. Jeg vet det, for jeg har virkelig fått erfare at sosiale medier kan være din beste venn eller verste fiende. Jeg ønsker å fortelle litt om mine personlige erfaringer med å skrive boken "Ikke bare mamma."

Internett har noen farer der ut, ja, og internett kan også bidra til at mennesker blir avsondret fra virkeligheten. Nettopp derfor trenger barn og unge i dag å lære nettvett. Her kan vi Mammabloggere faktisk være en ressurs.

Elsket og hatet i sosiale medier

Jeg har stort sett positive erfaringer med sosiale medier. Stort sett har jeg oppført meg fint og klokt nok til å styre unna det verste. Men jeg har også opplevd å bli hatet. Jeg vil kanskje overraske dere når jeg sier at jeg selv oppsøkte mennesker med hatefulle og stygge ytringer mot meg. Dette skjedde da jeg skrev boken "Ikke bare mamma."

Temaet er kontroversielt. Boken handler om unge mødre, men er milevis fra freakshowet som gjør den samme gruppen til underholdning i programmet "Unge mødre."
Jeg startet i utgangspunktet med en oppmuntringsbok med et enkelt budskap: du trenger ikke å være ferdig med alt før du får barn. Dette gjorde jeg fordi jeg personlig merket presset da jeg ble mor i en alder av 23. Prosjektet startet som et innlegg i Aftenposten: Ung mor - et privilegium
I prosessen fant jeg ut at boken var viktigere enn som så: de som ble mødre i tenårene (17+) opplevde ofte å ikke få støtte til å bære frem barnet. De ville bli mødre i en helt uutholdelig livssituasjon. Boken gikk fra å være et koselig fritidsprosjekt som kanskje skulle lykkes, til en nødvendig bok for samfunnet. I dag er den det eneste som finnes av litteratur på dette feltet og det er jeg stolt av!

Internett som ressurs og som begrensning

Bak enhver bok ligger det timesvis med research på forhånd. Internett var viktig for meg i prosjektet, men du skal ikke bruke internett ukritisk. Du kan risikere å ha en Facebookgruppe med 15 personer som "hyller" deg og ditt prosjekt hvis du ikke også oppsøker de som ikke liker deg. På den tiden var ikke Facebook like stort som det er i dag, så jeg brukte ikke Facebook i like stor grad, men på ulike forum gikk diskusjonen løs.

For å gjøre en lang historie kort: ved å oppsøke mine motstandere på internett la jeg også samtidig hodet på hoggestabben. Folk har en tendens til å bli mer direkte og personlige når de opptrer under et anonymt kallenavn. Til tider kunne kommentarer oppleves som et dolkestøt i magen, men innimellom kom det også innlegg med godt formulerte motargumenter. Dette ga meg en unik mulighet til å tenke over hvordan jeg på en ryddig måte skulle svare på enhver form for motargumenter.

Godt forberedt til å møte media med god selvtillit

Å eksponere sin person, sitt navn og sin stemme i media er noe av det skumleste som finnes - tro meg, jeg vet det! Nettopp derfor er jeg og flere av mine nærmeste så overrasket over at jeg taklet dette så bra. Jeg sier ofte at sosiale medier er årsaken til at det gikk så bra. Nettopp via sosiale medier fikk jeg erfaringer på godt og vondt. Jeg møtte mine motstandere og jeg innarbeidet gode motargumenter.

Da jeg siden møtte hyggelige journalister i NRK, TV2, Klassekampen, Kvinner og klær, bladet Mamma osv. svarte jeg godt for meg, for jeg hadde hørt alle motforestillingene på forhånd. Det var en herlig og befriende følelse å være så trygg på meg selv og mine meninger!

Så jenter - bruk internett, men bruk internett fornuftig!

Mer om Ikke bare mamma

Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel?

Anders Behring Breivik hevder han handlet i nødverge.  Dette er et hån mot ofrene og alle deres pårørende. Dersom jeg hadde hatt mulighet til å lese opp et åpent brev til tiltalte i dag ville jeg ha sagt:

Anders Behring Breivik - du er svakest av oss alle! Du går løs på ungdommer, ja noen av dem halvparten av din alder, og ser på deg selv som et offer etterpå.

Du er nok et sammensatt menneske, med mange sider, og jeg tror ikke at du er født ond, men et eller annet har gått galt på veien. Da den første rapporten om din psyke ble offentliggjort kom det reaksjoner av ulik art - noen mente vi måtte akseptere, andre ble forferdet. Jeg tilhører de sistnevnte.

Jeg ble forferdet, sint og lei meg over å ha et system som kan skille mellom tilregnelighet og utilregnelighet når mennesker begår avskyelige handlinger som nettopp du har gjort. Du visste hva du gjorde og du gjorde det med ondt blod. Hva som er grunnen til at du gjorde som du gjorde bør ikke ha noen betydning for straffen du fortjener. Jeg snakker ikke om straff som hevn, men som en gjenopprettelse for det du har gjort.

VI (Norges folk) hadde rett til å kreve en ny rapport, for du hadde angrepet oss!
VI hadde rett til å protestere selv om vi var hverken jurister eller psykiatere, for du har skadet så mange liv, så mange sjeler!
VI protesterte fordi vi har styrke nok til det du ikke har: empati, innlevelse og moral.
VI som protesterte våget å være systemkritiske der andre hadde blind tro på systemet og VI vant tilslutt!

Ondskapen og hatet ble slått tilbake med kjærlighet for de omkomne og deres familier i fjor. Kjærlighet for helt vanlige mennesker som skulle på jobb en vakker julidag. Kjærlighet for vanlige ungdommer som skulle på konferanse til en idyllisk øy i Tyrifjorden og møte venner, få seg en kjæreste, og ja - gjøre en innsats for samfunnet vårt fordi de hadde en brennende idealisme og et ønske om å forandre samfunnet. De var bare ungdommer, Anders Behring Breivik. Hva tenkte du egentlig på? Har du aldri vært ungdom? Aldri vært engasjert? Forelsket? Aldri sittet rundt leirbålet med fullt av venner mens en av de andre spilte på gitaren i de sene nattetimer?

Det er mulig du forakter Arbeiderpartiets politikk, og det har du din fulle rett til, men hvorfor må hatet gå utover menneskene du rammet? Du lever i et demokrati og har din fulle rett til å heve din røst og til å stemme på et annet parti!

"Ser dere på meg som et monster?" spurte du de sistnevnte sakkyndige da du skulle analyseres for andre gang. Nei, jeg ser ikke på deg som et monster. Jeg ser heller ikke på deg som en syk person. Du er først og fremst svakest av oss alle.

Våg å være


Våg å være ærlig

våg å være fri.
Våg å føle det du gjør
si det du skal si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?


Våg å være nykter

våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Hans Olav Mørk 1995

Blogging, identitet og nettverk del 2 - Nesegrus og navlebeskuende beundring?

Dere kjenner sikkert Facebookekspert Ninette Karlsen fra humorserien Torsdag Kveld fra Nydalen. Sigrid Bonde Tusvik er i sitt ess når hun parodierer den frittalende trønderen som på en humoristisk måte klarer å vri alle livets nedturer over til lykke og harmoni på Facebook. Første gang jeg så henne lo jeg hysterisk. Hun setter virkelig fingeren på noe. Facebook er visst blitt det som i eldre tider var "Vi møtes på kirkebakken og skravler." Siden kom tabloidpressen med Se og Hør i spissen. Ingen leser det, men jammen får de til gode salgstall likevel.

På Facebook skal man fremstå som perfekt, ifølge mange av mine venner. Jeg hører ofte om folk som irriterer seg over at alt virker så lettvint, så lykkelig og greit på Facebook. Har disse skeptikerne et poeng?
Gjelder dette også mammablogging? Legger vi bare ut solskinnshistorier om hvordan det er å være mamma? Tar vi bilde av leiligheten vår fra en vinkel som får den til å se ut som et utklipp av et interiørmagasin og av kaken som ble vellykket etter 10. forsøk? (vi glemte å nevne at de 9 første gangen endte kaken i fiasko...)

Det blir litt i samme gata som debatten rundt julekortene. Enkelte irriterer seg over at julekort alltid fremstiller idyllen i familien. Storesøster har nettopp fullført ungdomsskolen og skal nå begynne på Dramalinjen på etellerannet VGS. Hun har toppkarakterer og kom inn der hun ville. Lillebror er aktiv som alltid, spiller fotball, går på speider og spiller gitar. Et under at guttebassen orker! Og minsten i familien hun er bare så utrolig søt. Hun passer hunder, katter og kaniner for alle naboene. Hun synger, hun danser og hun synes at livet er skjønt - og vi var forresten to uker i Tyrkia i sommer og det var vår livs største opplevelse. Ja, livet er bra. God jul og godt nyttår!

Hvilken historie forteller du om ditt liv?



Jeg har et litt annet syn på saken. Selvsagt byr livet på utfordringer. Selvsagt er jeg sliten, frustrert, forbannet og det som verre er. Som mamma lever jeg ikke i evig harmoni og lykkerus, jeg blir så sinna på de tre barna mine til tider og når det stormer som verst vurderer jeg seriøst å hoppe ned fra verandaen.


Livets hverdag består av store og små problemer. Søren, jeg glemte at eldstemann skulle ha gym i dag og hun gikk på skolen uten gymbag! Jeg løper heseblesende til skolen med gymbagen under armen og håper at katastrofen kan avverges. Skit! Der kastet han i midten opp midt på stuegulvet. Dette kom jammen ubeleilig. Og minsten får tenner og skriker om nettene til vi river oss i håret av frustrasjon og sinne. Neste dag er han like blid mens vi går rundt i en tåkedal og lurer på hvor vi er i verden.

Jada, livet består av disse problemene, men nettopp derfor synes jeg det er ekstra viktig med et positivt fokus. Det er nettopp derfor jeg hele tiden trenger å minne meg selv på hvor heldig jeg er, for jeg har jo vunnet det store livslotteriet!

Vi er mammaer og vi duger!


Vi bygger vår identitet via Facebook, blogging, Twitter og andre sosiale medier, som vi gjør i det virkelige liv. Vi liker å fortelle den positive historien om oss selv og er egentlig det så ille? Vi forteller de positive historiene om barna fordi vi er gode mødre. Tenk så ille det hadde vært dersom vi hadde blottlagt alle barnas feil, mangler og fiaskoer? Det hadde vært tidenes dårligste julebrev spør du meg!

For ressurssterk eller for ressurssvak?

Tilhører du en av disse gruppene kan du egentlig bare gi opp dersom du kjemper mot systemet. Det er egentlig bare å kapitulere, legge alle kamper bort, for det er et stempel i panna du ikke blir kvitt.


For sterk til å være offer


For halvannet år siden jobbet jeg med å lage en historie om kvinner som ble utsatt for mishandling og hvor vanskelig det for disse kvinnene var å bli trodd. Bakgrunnen for dette engasjementet var at jeg hadde en nær venninne som hadde blitt utsatt for både psykisk og fysisk mishandling av mannen sin. Hun ønsker full anonymitet i mediene, så jeg får ikke lov til å skrive deltaljene, men jeg får lov til å nevne at jeg kjenner en kvinne som sliter. Som sliter mot systemet fordi hun er for ressurssterk. Jeg spurte henne om vi skulle finne på noe lurt sammen? Skulle vi skrive en historie om flere kvinner med lignende erfaringer slik at andre i samme situasjon ville lese om det, føle seg sett og hørt for en gangs skyld? Hun sa ja og var behjelpelig med å skaffe til veie kvinner som ville fortelle sin historie. Jeg valgte å samle deres erfaringer i den fiktive personen Liv. Jeg skrev en lang sak om det i bladet Kvinner og familie, og en kortversjon i Aftenposten. 


Disse historiene har gjort inntrykk på meg personlig. Jeg trodde vi hadde et samfunn som tok vare på ofre og ikke overgripere. Dessverre var jeg naiv. For dersom ofrene i enkelte tilfeller fremstår som "for sterke" blir de ikke trodd. Dersom de fremstår som "for svake" mister de sympati. Mishandlede kvinner balanserer på en syltynn linje av politisk korrekthet, ifølge forskerne Yngvil Grøvdal og Helga Heggebø.

For sterk til å være syk


Anna Tostrup Worsley er for sterk til å være syk. Hun kaller seg selv profesjonell pasient og driver bloggen Diagnostisert.no. I oktober 2011 sto hun frem i Aftenposten med et innlegg som retter seg mot NAVs politikk rettet mot langtidssykemeldte. "Jeg vil også jobbe," er overskriften i kronikken. Videre gir hun oss en del av hennes livshistorie. Hun er en av de uheldige langtidssyke. Som tenåring utviklet hun sykdommen leddgikt. Som om ikke dette var nok, ble hun utsatt for en bussulykke i begynnelsen av 20-årene. Likevel er hun en person som både er kreativ, løsningsfokusert og selvgående. Så selvgående var hun at hun en periode opprettet sitt eget Aksjeselskap og ansatte seg selv.


Hun skrev bok og holdt foredrag om sykdommen sin, om mestring og om å leve livet på tross av alle livets hindringer. Dette fungerte helt til hun fikk en ny periode med smerter. Beskjeden fra NAV var nedslående: dersom hun var frisk nok til å være gründer, var hun ikke syk nok til å motta sykepenger. Jeg tenker at de ansatte ved NAV trenger en påminnelse av at Norge i 1997 hadde en statsminister som måtte sykemeldes på grunn av depresjon.

Enden på visa er sørgelig: Anna er for syk til å være blakk. Derfor må hun gi opp firmaet sitt. Nå er hun ufør på livstid. Hun gikk fra den ene kategorien til den andre.

Kan noen fortelle meg hva som er grunnen til denne galskapen? Det er ikke rart at Norge er under lupen av diverse komikere i disse dager, for dette er virkelig tragikomisk.


Vi lever i verdens beste velferdsstat og skryter av vår historie, vårt system og vårt verdigrunnlag til andre land. Vi liker å tro om oss selv at vi i Norge hjelper "de som er svake." Men kanskje er nettopp dette problemet: vi kaller enkelte menneskegrupper for "svake grupper" og de som trenger vår hjelp for "vanskeligstilte."

Det er mulig jeg kaster ut en brannfakkel her, men jeg tror at mange i vårt samfunn faktisk er undertrykket av systemet pakket inn i "godhet." 

Blogging, identitet og nettverksbygging del 1

Unnskyld, min kjære laptop og min kjære blogg



Jeg som var en blogger av den mer irriterende og utleverende sorten har de siste par årene hatt noe som er ganske nærme bloggtørke. "Jeg gidder ikke bruke så mye tid på bloggen min lenger, for det er ikke nødvendig," har jeg tenkt. Jeg gidder ikke bruke så mye tid fordi jeg nå har kommet lenger. Blogging var noe jeg gjorde før alt jeg fikk til - bokutgivelse, starte og drive mitt eget firma som nå blir AS, redaktør for medlemsblad, utgivelse av SHUFFELbooks, artikler for Hjemmet Mortensen, ja lista begynner å bli lang, men hva var egentlig opprinnelsen?


Bloggingen.

Og skal jeg bare kappe av beina på stolen jeg sitter på? Er jeg virkelig så tankeløs og så lite opplyst at jeg tror at det å slutte å blogge på det nåværende tidspunkt fører til videre suksess? Nei, vet du hva!

Line is back in business!
Nå er pappaen i huset i pappapermisjon og jeg må krype ut av den trygge sonen som kalles "fødselspermisjon." Med de to første barna taklet jeg dette dårlig, for jeg var så trygg og rolig i morsrollen. Nå som jeg faktisk også er trygg i rollen som skribent og markedsfører er det ikke like skummelt lenger. Jeg har flere bein å stå på. 


I kveld oppdaterte jeg hjemmesiden min. Jeg oppdaterer selvsagt dette på min kjære blogg.

Unnskyld kjære PC, unnskyld kjære blogg og unnskyld alle mine venner i den virtuelle verden.

I kveld skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor sosiale medier er blitt en kritisk suksessfaktor for meg. Det  handler ikke om datamaskiner, det handler om mennesker!

Jeg kommer sterkere tilbake med dette temaet! Jeg skal nemlig holde et foredrag om temaet på en konferanse for mammabloggere og jeg gleder meg!

Kjendiser er også mennesker

Den kjente tenåringbloggerenVoe stiller opp i dagens tabloide medier. Hun orker ikke lenger all hets og skittkasting hun utsettes for daglig. Tone Damli Aaberge sliter visst med samme problem. Er dette nok et eksempel på den typiske norske "janteloven" og glemmer vi at også kjendiser har følelser?

Året er 2009 og jeg starter min aller første blogg: Kreativ Skribent. Med noen publiseringer fra Mammanett og Aftenposten i bakhånd var ikke bloggingen like skummelt å komme inn i. Etterhvert kom også flere blogger: linepetrine stiftelsen (som tilhørte et bokprosjekt), Mat fra Hjertet (der jeg skrev matoppskrifter fra grunnen) og til slutt fikk jeg et betalt oppdrag: Alle Killebukkene. Erfaringene fra bloggingen har vært gull verdt i mitt tilfelle. For å bygge opp meg selv, mine talenter (eller ikke for den saks skyld) og min merkevare har sosiale medier latt meg prøve og feile. Ved hjelp av forumdiskusjoner, blogging, facebook og twitter har det å stille opp i andre medier vært mye lettere. Du har liksom mulighet til å stille alle spørsmålene, møte motargumenter for så å svare på dem etter å ha tenkt seg om en runde eller fem. Plutselig kunne jeg uten problemer stille opp på God Morgen Norge på TV2. Jeg har også blitt intervjuet i bladet Mamma, Foreldre og Barn, KK, Klassekampen, Vårt Land og ulike fagtidsskrifter. I tillegg til ulike radioprogram i både NRK og TV2. Sosiale medier ga meg helt nødvendig medietrening. På godt og vondt. Jeg møtte journalistene med en helt annen ro. Spørsmålene og motargumentene hadde blitt gammelt oppgulp. Svarene hadde jeg trent på. Igjen og igjen. Gjett om det ga en fantastisk mestringsfølelse!

Men så må det sies at jeg ikke er en A-kjendis og at jeg er i en priviligert situasjon: jeg snakker nedenfra og sparker oppover. Jeg har mine kreative prosjekter, mine tanker og ideer, men slipper også billig unna den verste form for skittkasting. Med unntak av feministbloggen Fjordfitte, men jeg ba om det, og fikk skikkelig latterkrampe da jeg leste dette for første gang. Og heldigvis har jeg aldri funnet noe stygt som er skrevet om meg og hva jeg driver med på nettet. Jeg merker en grunnleggende respekt fra mine motdebattanter. Og de gangene jeg blir oppringt av en journalist jeg merker er opptatt av å "henge meg ut" svarer jeg høflig nei.

I forumene jeg har vært i derimot, var pipen en annen lyd. Det er som om jungelens lov gjelder, og jeg synes ikke det bærer preg av meninger, men direkte skittkasting. Og det er kanskje dette kjendisene blir utsatt for i kommentarfeltene. Kanskje er det mennesker som i utgangspunktet ikke har fått til det de har lyst til i livet og velger å lempe over sin misunnelse på noen uskyldige, pene og flinke mennesker. Jeg merker til stadig denne tendensen, og jeg tror dessverre den er sterk i vårt kjære moder Norge. Vi er ikke flinke nok til å akseptere at noen lykkes, noen er flinkere enn oss og at noen er så modige at de tør å satse på talentet sitt.

I sosiale medier har du mulighet til å opptre anonymt og der kommer fordommene sterkest til uttrykk. Det er ikke Tone Damli Aaberges musikkstil som nødevendigvis diskuteres, men hun får streng beskjed om å "komme seg ned fra sin høye hest," "ikke skal tro hun er noe spesielt" og at hun både er overfladisk, egoistisk og lite intelligent.

Full skjerpings, folkens! Kjendiser er også mennesker! Kommentarer som dette kan såre. Og når alt kommer til stykket: hvem er du til å snakke nedsettende om andre? Har du så dårlig selvtillit at du ikke tåler å unne andre suksess?

Jeg er litt småmisunnelig på Voe. Blogging var ikke engang påtenkt da jeg gikk på VGS og fikk min første mailadresse. Men jeg unner henne gleden av å blogge, bli kjendis og få mange tilhørere. Bra jobba, Voe! I dag ønsker jeg å fremsnakke deg :-)

Å være et ekte mannfolk

Mannen, og da kanskje spesielt farsfiguren, har de siste årene vært gjenstand for diskusjon. Det er visst ikke lett å definere seg selv ut fra sin maskulinitet, i følge Arild Brock. Jeg synes artikkelen har mange gode poeng, men hva er egentlig vår definisjon på maskulinitet?

Jeg er av den personlige mening at det finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner som ikke skal rokkes med. Når jeg sier dette, blir jeg ofte stemplet som gammeldags, men det er jeg ikke. Tidligere har jeg frontet meninger om likestilling på barnas premisser. Jeg ser at både maskuline og feminine egenskaper kan være myke og omsorgsfulle.

Tidligere var det mer akseptabelt at menn hadde en litt mer "brå", "macho" og til tider "aggresiv" atferd. Gudskjelov og takk og pris for at disse såkalte "ridderidealene" ikke lenger er like akseptert. Heldigvis er dagens menn både mer ydmyke, mer omsorgsfulle og ser ikke seg selv og sin karriere som viktigere enn kvinnens "hobbier." Heldigvis ser de fleste fedre det som en selvfølge å ta pappapermisjon og at de skal være aktive og tilstedeværende fedre i likhet med mor. Men av og til stusser også jeg, i likhet med kronikkforfatteren, over at mannen i altfor stor grad må tilpasse seg de feminine verdiene. Det er som om historien gjentar seg. Vi kvinner har måttet bli tøffere og mer "macho" for å tilpasse oss arbeidslivet. Enkelte kvinnelige toppledere uttrykker misnøye med at de må ofre sin feminitet for å få den makt og posisjon de søker. Derfor har vi også i dag flere kvinnelige ledere som går ut og etterlyser en mer feminin lederstil i næringsliv og organisasjonsliv. Dessverre blir feminine egenskaper sett på som noe passivt og lite handlekraftig i arbeidslivet, noe vi alle taper på.

Å rekruttere flere menn i barnehagen ser jeg som et viktig tiltak for den oppvoksende generasjon. I barnehagen til sønnen min var det i høst ansatt en mann i begynnelsen av 20-årene som sønnen min la sin elsk på. I flere år hadde denne barnehagen vært dominert av kvinner (som forøvrig er fantastiske i jobben sin), men jeg merket på poden at når det en sjelden gang dukket opp et mannlig rollebilde opp, gjorde dette større inntrykk på ham enn alle kvinnene som var der daglig. Henrik, som var ansatt i 3 måneder, gjorde stort inntrykk. Han satte seg sammen med gutta og spilte gitar. Sønnen min ble helt gira. Dette resulterte i at vi måtte kjøpe en egen gitar til ham og han fikk en ny interresse. Sorgen var stor da Henrik sluttet. Jeg er ikke tilhenger av flere mannlig ansatte i barnehagen fordi jeg tror de får frem "det tøffe" hos gutta, tvert i mot. Jeg tror de mannlige ansatte i større grad forstår at gutters usikkerhet ofte kommer ut på en annen måte enn jentenes. At når jenter trekker seg tilbake og blir stille og sjenerte, gjør ofte de usikre gutta det motsatte. Sånn skaper vi "Tøffe-Tom", "Klovne-Erik" og andre stereotypier som etterhvert bare blir sett på som et uromoment.

Likeledes tror jeg at en far, i større grad enn mor, kan bidra med de maskuline egenskapene knyttet til omsorg og empati. Derfor er jeg for likestilling i hjemmet og barnehagen, ikke fordi mor skal ut i jobb, men fordi jeg mener barna profiterer på det.

Virkeligheten og oss

Jeg jobber med et nytt bokmanus, en tekst jeg har brukt over 10 år på å skrive, og i denne prosessen har jeg gjort meg noen tanker om livet, døden, vår eksistens her nede på jorden og hvordan vi takler det. For livet er kort, det er skjørt, det er her og det er nå. Vi lever kun en gang.

Så kommer et spørsmål mange stiller seg: hvorfor kan livet til tider oppleves vanskelig? Til tider føles så meningsløst, en ren kamp for tilværelsen, hva gjør man da?

Jeg ønsker derfor å fortelle en historie om en venninne av meg som valgte å snu ryggen til sin aller verste livskrise. Noe hun angrer bittert på i dag. Jeg har fått lov til å fortelle hennes historie såfremt jeg ikke nevner navn og det har jeg full respekt for.

Som 20-åring opplevde hun at moren fikk en akutt innleggelse på sykehus. Jeg kan faktisk ikke her og nå huske hva som var årsaken, men det er heller ikke poenget. Moren, som i alle år hadde vært frisk, svevde mellom liv og død og hun lå etterhvert i koma. Etter noen dager fikk familien beskjed om at moren skulle dø og at dersom familien ønsket å ta farvel med henne, måtte det være nå. Min venninne nektet dette. Hun sa klart i fra at hun ikke trodde på det legene sa og at hun nektet å sette sine ben på sykehuset før moren var bedre og klar for livet. Hele familien tok derfor farvel med moren hennes untatt henne. Ikke lenge etter døde moren.

Veninnen min sliter med dette i ettertid. Reaksjonen er forståelig. Moren ble utsatt for noe akutt, det kom brått på. Hun hadde vært frisk hele livet og fortsatt ung nok til å leve lenge. Venninnen min var bare 20 år og forventet jo ikke å miste moren sin i denne alderen. Så hun valgte å snu seg fra sannheten for å beskytte seg selv, noe som viste seg å ha dramatiske konsekvenser.

Jeg stiller deg spørsmålet: vender du ryggen til virkeligheten? For jeg tror det er en menneskelig ting. Noe vi alle gjør eller har gjort en gang.

Min erfaring er at hver gang jeg vender meg bort fra det vonde, så henter det meg likevel, men i større grad. At dersom jeg erkjenner smerten, ser smerten i hvitøyet og sier til meg selv at livet er vanskelig, så jobber også de små grå med å finne en konkret løsning på selve problemet. Og når jeg til tider har stått overfor utfordringer i varierende grad som oppleves uløselig der og da, så viser det seg likevel å løse seg en gang i fremtiden. Andre ganger har det ikke løst seg, og da må jeg dessverre lære meg å leve med det.

Jeg tror vi i dagens samfunn søker lykken, det perfekte. Vi har det på mange måter veldig bra, og kanskje gjør det oss mindre observante på problemene som plutselig kan dukke opp?

Uansett - virkeligheten er en del av vårt liv. På godt og vondt. Om vi vil innse det eller ikke.

Likestilling på barnas premisser 2

10. september 2010 holdt jeg et foredrag på Asker bibliotek om likestilling på barnas premisser. Dette er et omfattende tema jeg har mange tanker og meninger om, og det blir for meg en utfordring å velge hva jeg skal fokusere på. 

 

Mange norske småbarnsforeldre opplever at hverdagen er travel. Her kommer noen enkle tips til hvordan hverdagen kan bli litt mer positiv.

Vi sier ofte at når vi får barn "setter vi oss selv på hylla." Nå blir det ikke tid til selvrealisering og alt som er gøy. Hvorfor ikke tenke motsatt? At barna blir en del av ditt liv på en positiv måte. Du har en positiv grunnholdning til det å være mamma, fokuserer ikke på alle de negative mammatingene, men på det positive. Jeg må si jeg blir ganske lei av å høre småbarnsmødre klage over at de alltid er så travle, for jeg føler også at mange stiller for store krav til seg selv og alt de skal få til.

Etter min mening finnes det to måter å leve livet på: du kan leve løsningsfokusert eller problemfokusert. Jeg kan velge å fokusere på de 2% negative tingene med familielivet eller de 98% positive.

Tenker du på denne måten vil barna etterhvert berike deg mer enn de begrenser deg. Jeg vet det, for jeg har selv prøvd det.

Etter min mening må det bli en større aksept for å jobbe deltid når barna er små. Med dette mener jeg både blant mødre og fedre. "Vi befinner oss ikke i en tidsklemme, men i en verdiklemme"sier Gitte Jørgensen, dansk forfatter av boken Simple Living. Hun mener det er umodent å klage over lite tid dersom vi har hus, to biler, karriere og hytte. At vi ikke må oppføre oss som barn i en godtebutikk - vi må lære oss å prioritere.

 

 Men hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor må vi jobbe så mye for penger vi ikke trenger? Hvorfor må vi klatre til topps på karrierestigen når barna er små? Burde vi ikke heller vente? Jeg snakker fortsatt om både far og mor. Jeg skulle ønske det var en større aksept for at man en liten periode i småbarnsfasen legger karrirereløpet litt på pauseknappen og prioriterer annerledes.

Når våre besteforeldre baserte seg på en inntekt, kan vi klare oss med to deltidsinntekter. På denne måten får vi en mer familievennlig likestilling.

Er du fornøyd med livet ditt? Kanskje er svaret ja. Og bra for deg! Kanskje er det nei, og da må du tenke: hva gjør jeg feil? Stiller jeg for høye krav til hva jeg skal få til? Tror jeg at jeg er et supermenneske?

 

Igjen - gå inn i kjernen av deg selv. Kommuniser med dine verdier, din motivasjon og dine ønsker. Her finner du flere svar enn om du søker utover.

Og sist men ikke minst:

Dette er jo så lett å glemme. Småbarnsfasen får du aldri tilbake. Utfordringene blir bare større jo eldre barna blir, derfor er det viktig å kose seg mens de fortsatt er små. Jeg opplever ofte at foreldre sier: "jeg gleder meg til barna blir større for da blir det mindre slitsomt." For å være ærlig er min opplevelse det motsatte. Eldstedatteren min går i 2. klasse på skolen og gjett om dette stiller krav til oppfølging! Og jeg tør ikke engang å tenke på hvordan det blir i tenårene.

Nei, kos deg og lev livet mens barna er små og ser opp til deg, beundrer deg, respekterer deg, klemmer deg, nusser deg og savner deg så fælt når du leverer poden i barnehagen at de skriker av full hals. 

Jeg håper jeg har klart å så et par tankekorn i forhold til hvordan du kan leve et godt liv med barn. 

Foredrag: Likestilling på barnas premisser del 1

Jeg var så heldig å bli invitert til å holde foredrag på Asker bibliotek forrige fredag. Her kommer et noen punkter fra foredraget:

Engasjementet mitt startet da jeg var 25 år, gravid med barn nummer 2 og studerte utviklingsstudier ved Høyskolen i Oslo. Å lære om at kvinner og barn i den fattige delen av verden som manglet grunnleggende rettigheter som jeg den gang tok som en selvfølge, ble en vekker for meg. Samtidig ble jeg også mer kritisk til norske kvinnesakskvinner og det fokuset de hadde. Jeg savnet et annerledes fokus på kvinner og barn enn det som var og fortsatt er.

Jeg er en synlig stemme i samfunnsdebatten innenfor temaer som unge mødre, kvinner og arbeid og vanskeligstilte familier. Jeg har gitt ut boken Ikke bare mamma, som er en skjønnlitterær dokumentar om unge mødre. Jeg har også startet nettverket Kreativmamma, som er for kvinnelige gründere med barn.  


Erfaringer fra Ikke bare mamma og Kreativmamma viste følgende:


 Karriere, lønnsarbeid og økonomi regnes som “frigjørende” for kvinnen, moderskapet som noe fiendtlig og kvinneundertrykkende. På verdensbasis er det ikke slik. Der er moderskapet feministisk fanesak nummer 1, og det var også slik i Norge før. Før jeg går videre ønsker jeg å stille et konkret spørsmål:
 
Hva skal vi med pensjonspoeng dersom vi dør i barsel?

Kvinnen anno 2010: En svensk undersøkelse fra Det Karolinska Institutt 
viser at kvinner opplever det å kombinere jobb og familie som strevsomt. Forrige høst kunne SSB fortelle oss at kvinner er statistisk mer sykemeldte enn menn. Blant kvinner er det gravide og småbarnsmødre som igjen dominerer. Bjørgulf Braanen fra Klassekampen mener kvinner må sykemelde seg for
å få hverdagen til å gå rundt. Har han et poeng?

Jeg har hatt to opphold i København og har samtidig fulgt den danske kvinnesaksdebatten nøye. Jeg har funnet inspirasjon i den danske forfatteren Kirsten Stendevad som i 2004 ga ut boken "Moderskab som karrierefordel."
 I dag driver hun kursvirksom het via Gudindeskolen.
Hun hevder at vi befinner oss i en veldig Yang-inspirert tid. Dere har kanskje hørt om Yin og Yang? 

Yin og Yang er en gammel kinesisk filosofi og sier noe om kreftene i verden som komplementerer hverandre. Yin og Yang er motsetninger som lys/mørke, varme/kulde, natt/dag og kvinne/mann. Yin og Yang er avhengig av hverandre – når de er i ubalanse fører det til stillstand i utviklingen. Er de derimot i balanse fører det til kreativitet og oppblomstring.

Når Stendevad hevder at vi lever i en Yang-inspirert tid, så er det fordi utvikling innen teknologi, kommunikasjon og en effektivisering av verdensøkonomien har tilført vårt samfunn mye positivt. Men noe er tapt på veien. Derfor mener hun at kvinner i større grad må bli kjent med sin femininititet og ikke bare spille på de maskuline premissene hele tiden.
 

 Jeg ønsker å understreke hvorfor jeg mener et fokus på moderskap har vært avgjørende for utviklingen i vårt samfunn. Jeg er redaktør i Norges Kvinne og Familieforbund, det tidligere husmorforbundet. I dette yrket har jeg hatt det privilegiet å ta et dypdykk i norsk kvinnesaks historie, utvikling og få en bredere forståelse for grunnen jeg står på. Tidligere trodde jeg at feminisme var noe som oppsto på 1970-tallet. Jeg tok feil.

Vårt forbund har sammen med andre kvinnesaksorganisasjoner som Norske Kvinners Sanintetsforening, Bygdekvinnene og Norsk Kvinnesaks forening innført disse viktige rettighetene: 

1)    Barnehager – de første på 1900-tallet ble startet av idealistiske husmødre for barnas skyld. Arbeiderklassens barn gikk fritt ute i gatene uten tilsyn fordi begge foreldrene måtte jobbe grunnet dårlig økonomi. Husmorforbundet var den gang banebrytende da de på frivillig basis startet de første barnehagene.
2)    Fødsels – og barselomsorg. Vi tar det kanskje som en selvfølge, men på verdensbasis er fødsel det farligste en kvinne kan utsette seg for. Det dør flere kvinner i barsel enn i krig. Illegale aborter tar også livet av mange.
3)    Trygge lekeplasser. Ja, også dette var ikke en selvfølge før.
4)    Kjemikaliefrie vaskemidler. For ivaretakelse av naturen og for barnets helse sin skyld.
5)    Helsestasjoner. 


Jeg mener tiden er overmoden for en relasjonsorientert likestilling med barna i fokus. 

Med dette mener jeg at vi legger vårt samfunns politikk, vårt livsløp og våre prioriteringer ved hjelp av dette fokuset. 


Fortsettelse følger: jeg ønsker i neste innlegg å snakke litt mer konkret om hva jeg mener om dette i praksis.






 

Når alle tenker likt, tenker ingen