Enkeltindividets ansvar

Denne høsten preges av to saker: terror og voldtekt. I begge sakene er vi opptatt av å finne årsaker til at det onde kunne skje. Er dette feil fokus?

Det er høst, bladene begynner å falle og et regjeringsbygg er i full gang med å gjenreises. Et stort, tykt tregjerde skiller folket fra politikerne. Der vi tidligere kunne ferdes helt trygt og uten å tenke over det, på vei til Biblioteket, jobben eller noe annet sted, har det nå blitt noe som kan minne om en krigssone. Jeg møter en venninne på kafe som har reist fra Sverige til Oslo for å treffe meg. Hun har bare vært i Oslo en gang før, men da var hun egentlig bare på vei til en kjæreste i Drammen. “Du får ta deg en tur opp til Stortinget og Slottet,” sa jeg. “Går jeg forbi Regjeringsbygget? Er det trygt?”

Hvem tar ansvaret? Tabloidpressens forsider fråtser i historien. Alle detaljer fra Behring Breiviks liv og oppvekst skal ut i offentligheten . Vi leser om hytteturer med kompiser til Beito, tidligere medelever, kollegaer og familiemedlemmer. Vi lurer på – hvordan kunne dette skje?

“Han kommer ikke fra en typisk A4-familie,” kan hans forsvarer melde. Han henviser til tidligere bekymringsmeldinger til barnevernet. Han fikk denne dagen mye plass på nyhetene til NRK og TV2. Bare et par uker etter prydet VGs forside: “det ble ropt alarm om Behring Breivik allerede da han var 15 år.” Ja vel, men massemord?

“Vi må prøve å forstå hvorfor menn voldtar.” Det er høst og det er kaldt i denne storbyen som virker mindre fredelig enn noensinne. Ekstra kaldt er det for de kvinnene som opplever voldtekt. Det diskuteres hvorvidt vi skal advare kvinner mot utrygge steder eller om dette er et overgrep i seg selv. Vi lurer på om det er rett eller galt å fortelle at overfallsvoldtekter statistisk sett domineres av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.

“Hva er galt med menn som oppfører seg slik?,” sier kommentator Inger Anne Olsen i Aftenposten. Spørsmålet er politisk korrekt etter norsk målestokk.

“Enhver er sin egen lykkes smed,” ordene kommer fra markedsøkonomiens far Adam Smith. Tanken om at vi alle er ansvarlig for vårt eget liv kan i enkelte sammenhenger falle tungt til brystet på en nasjon som baserer samfunnet på sosialdemokratiske prinsipper.

Leser du setningen alene kan den brukes i flere sammenhenger enn den liberale markedsøkonomien. Vi vet innerst inne at vi selv står ansvarlig for at vi skal leve et godt liv og at livet vi forvalter skal komme andre til gode. Om utsagnet at vi alle er vår egen lykkes smed er provoserende eller vakkert koker til syvende og sist ned til at dette uansett er livets brutale virkelighet.

Skadet oppvekst, men ansvarlig? Det er mulig terrorister, voldtektsmenn, kjeltringer og banditter kan vise til en bedriten oppvekst og en dårlig moralsk forankring å bygge livet sitt på, men hva med det store flertallet som ikke gjør gale ting?

Betyr det at ansvarlige og fornuftige borgere har levd et rosenrødt liv, helt fritt for vonde opplevelser, og kan gå inn i voksenlivet med en trygghet og forankring som gjør dem i stand til å forstå at de ikke skal produsere bomber og voldta kvinner?

Det er mulig forklaringen ofte ligger i bakenforliggende årsaker, men er dette løsningen? For har disse menneskene vi prøver å forstå noensinne blitt ansvarliggjort eller har de i dette sosialdemokratiske idealsamfunnet blitt forstått og atter forstått under hele sin mislykkede oppvekst?

Det er i denne forbindelse en befrielse å lese erfaringene fra Louiza Louhibi, et voldtektsoffer som står frem i offentligheten. Hun valgte å møte sin overgriper ansikt til ansikt. Til VG sier hun:
“Hvorfor skulle han få lov til å skygge unna? Jeg ville at han skulle se meg, og høre meg. Jeg ville at han skulle vite hva han hadde gjort.”

Jeg vil ikke forstå. Det er mørkt, det er kaldt og jeg er alene i gatene. Mens jeg går forbi Regjeringsbygget trekker jeg jakken godt rundt meg og bestemmer meg for å være motstander av enhver forklaring som fratar enkeltindivitet ansvar.