Hvorfor kan ikke leker være dyre?

Det er loppemarked på Bekkelaget skole og som tro korpsmamma tar jeg turen gjennom leiligheten for å finne noen lopper å donere. På barnerommet finner jeg litt forskjellig, men husker med gru på de tre søppelsekkene jeg kastet i høst.

Vi ryddet barnerommet i høst og sorterte lekene i kasser. Etter årevis med rot, leker som ble tråkket på og ødelagt fordi de lå på gulvet, stabling i skap og skuffer og under sengen, fant vi ut at vi måtte ha litt mer orden hjemme.

Jeg husker da Amalie var liten og stabbet rundt i olakjole og smokk i munnen. "Hun skal aldri få mye leker," tenkte vi da og dette løftet forsøkte vi å holde i alle år. Likevel hopet det seg opp på rommet til henne og lillebror Lukas.

Da Mikael ble født i fjor hadde vi mange fine babyleker å hente frem. En lekekasse laget av tre ble kjøpt på forrige loppemarked. Minsten i hus trenger visst også leker, selvom de blir liggende i lekekassen for alt annet enn lekene er jo spennende.

Samtidig er jeg mamma og gründer. Via firmaet Aktiviteter for barn AS forsøker vi å importere produkter som skal skape gode stunder mellom barn og voksen. Vi har fått agenturet på et danskprodusert merke og vi jubler og gleder oss over å ha eneretten på salget av varene på det norske markedet. Problemene dukker opp når vi sitter i møte med butikkene. De fleste opererer med 2,5-prinsippet. Vi kjøper inn produktene fra Danmark, som ikke regnes som et lavkostland. Dette fører til at sluttprisen blir høy. Vi konkurrerer med firmaer som importerer produkter fra lavkostland, som f.eks. Kina, til lave priser. Dette fører til at norske barn kan fylle skuffer, skap, gulv og til slutt søppelkasser med enda flere leker.

Jeg tenker i mitt stille sinn: hvorfor kan ikke leker være dyre?
Hvorfor må det være billig? Ved hvilket tidspunkt ble vi nordmenn så handlingslammet, så lite bevisste at vi startet et forbrukskappløp, en sirkel vi ikke kommer ut av?
Hvorfor kan ikke norske barn få noen få leker til høy pris og til så god kvalitet at lekene kan gå i arv til andre barn?
Hvorfor kan det ikke være mer vanlig i norske hjem å donere leker til loppemarked for så å kjøpe nye leker samme sted?

Jeg er ikke enig med Rema 1000. Det enkle er ikke det beste.

Blogging, identitet og nettverk del 3: Elsket og hatet på grunn av boken "Ikke bare mamma"

Internett reflekterer det virkelige liv

Jeg har blogget, jeg har diskutert, blitt fykende forbannet, lei meg, skuffet, glad og blitt beriket. Nå om dagen snakkes det mye om at internett er et problem i norske skoler. Problemet ligger i at ungdommene i ungdomsskolen og VGS sitter så mye på Facebook og Twitter (og sikkert noen ungdomsgreier jeg er for gammel til å skjønne...) at de mister konsentrasjon og arbeidslyst. Jeg ser problemet og jeg forstår også frustrasjonen fra foreldre, lærere og journalister. Men hør her: det er fullt mulig å oppdra ungdommen til god nettbruk. Jeg vet det, for jeg har virkelig fått erfare at sosiale medier kan være din beste venn eller verste fiende. Jeg ønsker å fortelle litt om mine personlige erfaringer med å skrive boken "Ikke bare mamma."

Internett har noen farer der ut, ja, og internett kan også bidra til at mennesker blir avsondret fra virkeligheten. Nettopp derfor trenger barn og unge i dag å lære nettvett. Her kan vi Mammabloggere faktisk være en ressurs.

Elsket og hatet i sosiale medier

Jeg har stort sett positive erfaringer med sosiale medier. Stort sett har jeg oppført meg fint og klokt nok til å styre unna det verste. Men jeg har også opplevd å bli hatet. Jeg vil kanskje overraske dere når jeg sier at jeg selv oppsøkte mennesker med hatefulle og stygge ytringer mot meg. Dette skjedde da jeg skrev boken "Ikke bare mamma."

Temaet er kontroversielt. Boken handler om unge mødre, men er milevis fra freakshowet som gjør den samme gruppen til underholdning i programmet "Unge mødre."
Jeg startet i utgangspunktet med en oppmuntringsbok med et enkelt budskap: du trenger ikke å være ferdig med alt før du får barn. Dette gjorde jeg fordi jeg personlig merket presset da jeg ble mor i en alder av 23. Prosjektet startet som et innlegg i Aftenposten: Ung mor - et privilegium
I prosessen fant jeg ut at boken var viktigere enn som så: de som ble mødre i tenårene (17+) opplevde ofte å ikke få støtte til å bære frem barnet. De ville bli mødre i en helt uutholdelig livssituasjon. Boken gikk fra å være et koselig fritidsprosjekt som kanskje skulle lykkes, til en nødvendig bok for samfunnet. I dag er den det eneste som finnes av litteratur på dette feltet og det er jeg stolt av!

Internett som ressurs og som begrensning

Bak enhver bok ligger det timesvis med research på forhånd. Internett var viktig for meg i prosjektet, men du skal ikke bruke internett ukritisk. Du kan risikere å ha en Facebookgruppe med 15 personer som "hyller" deg og ditt prosjekt hvis du ikke også oppsøker de som ikke liker deg. På den tiden var ikke Facebook like stort som det er i dag, så jeg brukte ikke Facebook i like stor grad, men på ulike forum gikk diskusjonen løs.

For å gjøre en lang historie kort: ved å oppsøke mine motstandere på internett la jeg også samtidig hodet på hoggestabben. Folk har en tendens til å bli mer direkte og personlige når de opptrer under et anonymt kallenavn. Til tider kunne kommentarer oppleves som et dolkestøt i magen, men innimellom kom det også innlegg med godt formulerte motargumenter. Dette ga meg en unik mulighet til å tenke over hvordan jeg på en ryddig måte skulle svare på enhver form for motargumenter.

Godt forberedt til å møte media med god selvtillit

Å eksponere sin person, sitt navn og sin stemme i media er noe av det skumleste som finnes - tro meg, jeg vet det! Nettopp derfor er jeg og flere av mine nærmeste så overrasket over at jeg taklet dette så bra. Jeg sier ofte at sosiale medier er årsaken til at det gikk så bra. Nettopp via sosiale medier fikk jeg erfaringer på godt og vondt. Jeg møtte mine motstandere og jeg innarbeidet gode motargumenter.

Da jeg siden møtte hyggelige journalister i NRK, TV2, Klassekampen, Kvinner og klær, bladet Mamma osv. svarte jeg godt for meg, for jeg hadde hørt alle motforestillingene på forhånd. Det var en herlig og befriende følelse å være så trygg på meg selv og mine meninger!

Så jenter - bruk internett, men bruk internett fornuftig!

Mer om Ikke bare mamma

Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel?

Anders Behring Breivik hevder han handlet i nødverge.  Dette er et hån mot ofrene og alle deres pårørende. Dersom jeg hadde hatt mulighet til å lese opp et åpent brev til tiltalte i dag ville jeg ha sagt:

Anders Behring Breivik - du er svakest av oss alle! Du går løs på ungdommer, ja noen av dem halvparten av din alder, og ser på deg selv som et offer etterpå.

Du er nok et sammensatt menneske, med mange sider, og jeg tror ikke at du er født ond, men et eller annet har gått galt på veien. Da den første rapporten om din psyke ble offentliggjort kom det reaksjoner av ulik art - noen mente vi måtte akseptere, andre ble forferdet. Jeg tilhører de sistnevnte.

Jeg ble forferdet, sint og lei meg over å ha et system som kan skille mellom tilregnelighet og utilregnelighet når mennesker begår avskyelige handlinger som nettopp du har gjort. Du visste hva du gjorde og du gjorde det med ondt blod. Hva som er grunnen til at du gjorde som du gjorde bør ikke ha noen betydning for straffen du fortjener. Jeg snakker ikke om straff som hevn, men som en gjenopprettelse for det du har gjort.

VI (Norges folk) hadde rett til å kreve en ny rapport, for du hadde angrepet oss!
VI hadde rett til å protestere selv om vi var hverken jurister eller psykiatere, for du har skadet så mange liv, så mange sjeler!
VI protesterte fordi vi har styrke nok til det du ikke har: empati, innlevelse og moral.
VI som protesterte våget å være systemkritiske der andre hadde blind tro på systemet og VI vant tilslutt!

Ondskapen og hatet ble slått tilbake med kjærlighet for de omkomne og deres familier i fjor. Kjærlighet for helt vanlige mennesker som skulle på jobb en vakker julidag. Kjærlighet for vanlige ungdommer som skulle på konferanse til en idyllisk øy i Tyrifjorden og møte venner, få seg en kjæreste, og ja - gjøre en innsats for samfunnet vårt fordi de hadde en brennende idealisme og et ønske om å forandre samfunnet. De var bare ungdommer, Anders Behring Breivik. Hva tenkte du egentlig på? Har du aldri vært ungdom? Aldri vært engasjert? Forelsket? Aldri sittet rundt leirbålet med fullt av venner mens en av de andre spilte på gitaren i de sene nattetimer?

Det er mulig du forakter Arbeiderpartiets politikk, og det har du din fulle rett til, men hvorfor må hatet gå utover menneskene du rammet? Du lever i et demokrati og har din fulle rett til å heve din røst og til å stemme på et annet parti!

"Ser dere på meg som et monster?" spurte du de sistnevnte sakkyndige da du skulle analyseres for andre gang. Nei, jeg ser ikke på deg som et monster. Jeg ser heller ikke på deg som en syk person. Du er først og fremst svakest av oss alle.

Våg å være


Våg å være ærlig

våg å være fri.
Våg å føle det du gjør
si det du skal si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?


Våg å være nykter

våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Hans Olav Mørk 1995

For ressurssterk eller for ressurssvak?

Tilhører du en av disse gruppene kan du egentlig bare gi opp dersom du kjemper mot systemet. Det er egentlig bare å kapitulere, legge alle kamper bort, for det er et stempel i panna du ikke blir kvitt.


For sterk til å være offer


For halvannet år siden jobbet jeg med å lage en historie om kvinner som ble utsatt for mishandling og hvor vanskelig det for disse kvinnene var å bli trodd. Bakgrunnen for dette engasjementet var at jeg hadde en nær venninne som hadde blitt utsatt for både psykisk og fysisk mishandling av mannen sin. Hun ønsker full anonymitet i mediene, så jeg får ikke lov til å skrive deltaljene, men jeg får lov til å nevne at jeg kjenner en kvinne som sliter. Som sliter mot systemet fordi hun er for ressurssterk. Jeg spurte henne om vi skulle finne på noe lurt sammen? Skulle vi skrive en historie om flere kvinner med lignende erfaringer slik at andre i samme situasjon ville lese om det, føle seg sett og hørt for en gangs skyld? Hun sa ja og var behjelpelig med å skaffe til veie kvinner som ville fortelle sin historie. Jeg valgte å samle deres erfaringer i den fiktive personen Liv. Jeg skrev en lang sak om det i bladet Kvinner og familie, og en kortversjon i Aftenposten. 


Disse historiene har gjort inntrykk på meg personlig. Jeg trodde vi hadde et samfunn som tok vare på ofre og ikke overgripere. Dessverre var jeg naiv. For dersom ofrene i enkelte tilfeller fremstår som "for sterke" blir de ikke trodd. Dersom de fremstår som "for svake" mister de sympati. Mishandlede kvinner balanserer på en syltynn linje av politisk korrekthet, ifølge forskerne Yngvil Grøvdal og Helga Heggebø.

For sterk til å være syk


Anna Tostrup Worsley er for sterk til å være syk. Hun kaller seg selv profesjonell pasient og driver bloggen Diagnostisert.no. I oktober 2011 sto hun frem i Aftenposten med et innlegg som retter seg mot NAVs politikk rettet mot langtidssykemeldte. "Jeg vil også jobbe," er overskriften i kronikken. Videre gir hun oss en del av hennes livshistorie. Hun er en av de uheldige langtidssyke. Som tenåring utviklet hun sykdommen leddgikt. Som om ikke dette var nok, ble hun utsatt for en bussulykke i begynnelsen av 20-årene. Likevel er hun en person som både er kreativ, løsningsfokusert og selvgående. Så selvgående var hun at hun en periode opprettet sitt eget Aksjeselskap og ansatte seg selv.


Hun skrev bok og holdt foredrag om sykdommen sin, om mestring og om å leve livet på tross av alle livets hindringer. Dette fungerte helt til hun fikk en ny periode med smerter. Beskjeden fra NAV var nedslående: dersom hun var frisk nok til å være gründer, var hun ikke syk nok til å motta sykepenger. Jeg tenker at de ansatte ved NAV trenger en påminnelse av at Norge i 1997 hadde en statsminister som måtte sykemeldes på grunn av depresjon.

Enden på visa er sørgelig: Anna er for syk til å være blakk. Derfor må hun gi opp firmaet sitt. Nå er hun ufør på livstid. Hun gikk fra den ene kategorien til den andre.

Kan noen fortelle meg hva som er grunnen til denne galskapen? Det er ikke rart at Norge er under lupen av diverse komikere i disse dager, for dette er virkelig tragikomisk.


Vi lever i verdens beste velferdsstat og skryter av vår historie, vårt system og vårt verdigrunnlag til andre land. Vi liker å tro om oss selv at vi i Norge hjelper "de som er svake." Men kanskje er nettopp dette problemet: vi kaller enkelte menneskegrupper for "svake grupper" og de som trenger vår hjelp for "vanskeligstilte."

Det er mulig jeg kaster ut en brannfakkel her, men jeg tror at mange i vårt samfunn faktisk er undertrykket av systemet pakket inn i "godhet." 

Enkeltindividets ansvar

Denne høsten preges av to saker: terror og voldtekt. I begge sakene er vi opptatt av å finne årsaker til at det onde kunne skje. Er dette feil fokus?

Det er høst, bladene begynner å falle og et regjeringsbygg er i full gang med å gjenreises. Et stort, tykt tregjerde skiller folket fra politikerne. Der vi tidligere kunne ferdes helt trygt og uten å tenke over det, på vei til Biblioteket, jobben eller noe annet sted, har det nå blitt noe som kan minne om en krigssone. Jeg møter en venninne på kafe som har reist fra Sverige til Oslo for å treffe meg. Hun har bare vært i Oslo en gang før, men da var hun egentlig bare på vei til en kjæreste i Drammen. “Du får ta deg en tur opp til Stortinget og Slottet,” sa jeg. “Går jeg forbi Regjeringsbygget? Er det trygt?”

Hvem tar ansvaret? Tabloidpressens forsider fråtser i historien. Alle detaljer fra Behring Breiviks liv og oppvekst skal ut i offentligheten . Vi leser om hytteturer med kompiser til Beito, tidligere medelever, kollegaer og familiemedlemmer. Vi lurer på – hvordan kunne dette skje?

“Han kommer ikke fra en typisk A4-familie,” kan hans forsvarer melde. Han henviser til tidligere bekymringsmeldinger til barnevernet. Han fikk denne dagen mye plass på nyhetene til NRK og TV2. Bare et par uker etter prydet VGs forside: “det ble ropt alarm om Behring Breivik allerede da han var 15 år.” Ja vel, men massemord?

“Vi må prøve å forstå hvorfor menn voldtar.” Det er høst og det er kaldt i denne storbyen som virker mindre fredelig enn noensinne. Ekstra kaldt er det for de kvinnene som opplever voldtekt. Det diskuteres hvorvidt vi skal advare kvinner mot utrygge steder eller om dette er et overgrep i seg selv. Vi lurer på om det er rett eller galt å fortelle at overfallsvoldtekter statistisk sett domineres av innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.

“Hva er galt med menn som oppfører seg slik?,” sier kommentator Inger Anne Olsen i Aftenposten. Spørsmålet er politisk korrekt etter norsk målestokk.

“Enhver er sin egen lykkes smed,” ordene kommer fra markedsøkonomiens far Adam Smith. Tanken om at vi alle er ansvarlig for vårt eget liv kan i enkelte sammenhenger falle tungt til brystet på en nasjon som baserer samfunnet på sosialdemokratiske prinsipper.

Leser du setningen alene kan den brukes i flere sammenhenger enn den liberale markedsøkonomien. Vi vet innerst inne at vi selv står ansvarlig for at vi skal leve et godt liv og at livet vi forvalter skal komme andre til gode. Om utsagnet at vi alle er vår egen lykkes smed er provoserende eller vakkert koker til syvende og sist ned til at dette uansett er livets brutale virkelighet.

Skadet oppvekst, men ansvarlig? Det er mulig terrorister, voldtektsmenn, kjeltringer og banditter kan vise til en bedriten oppvekst og en dårlig moralsk forankring å bygge livet sitt på, men hva med det store flertallet som ikke gjør gale ting?

Betyr det at ansvarlige og fornuftige borgere har levd et rosenrødt liv, helt fritt for vonde opplevelser, og kan gå inn i voksenlivet med en trygghet og forankring som gjør dem i stand til å forstå at de ikke skal produsere bomber og voldta kvinner?

Det er mulig forklaringen ofte ligger i bakenforliggende årsaker, men er dette løsningen? For har disse menneskene vi prøver å forstå noensinne blitt ansvarliggjort eller har de i dette sosialdemokratiske idealsamfunnet blitt forstått og atter forstått under hele sin mislykkede oppvekst?

Det er i denne forbindelse en befrielse å lese erfaringene fra Louiza Louhibi, et voldtektsoffer som står frem i offentligheten. Hun valgte å møte sin overgriper ansikt til ansikt. Til VG sier hun:
“Hvorfor skulle han få lov til å skygge unna? Jeg ville at han skulle se meg, og høre meg. Jeg ville at han skulle vite hva han hadde gjort.”

Jeg vil ikke forstå. Det er mørkt, det er kaldt og jeg er alene i gatene. Mens jeg går forbi Regjeringsbygget trekker jeg jakken godt rundt meg og bestemmer meg for å være motstander av enhver forklaring som fratar enkeltindivitet ansvar.

Kjendiser er også mennesker

Den kjente tenåringbloggerenVoe stiller opp i dagens tabloide medier. Hun orker ikke lenger all hets og skittkasting hun utsettes for daglig. Tone Damli Aaberge sliter visst med samme problem. Er dette nok et eksempel på den typiske norske "janteloven" og glemmer vi at også kjendiser har følelser?

Året er 2009 og jeg starter min aller første blogg: Kreativ Skribent. Med noen publiseringer fra Mammanett og Aftenposten i bakhånd var ikke bloggingen like skummelt å komme inn i. Etterhvert kom også flere blogger: linepetrine stiftelsen (som tilhørte et bokprosjekt), Mat fra Hjertet (der jeg skrev matoppskrifter fra grunnen) og til slutt fikk jeg et betalt oppdrag: Alle Killebukkene. Erfaringene fra bloggingen har vært gull verdt i mitt tilfelle. For å bygge opp meg selv, mine talenter (eller ikke for den saks skyld) og min merkevare har sosiale medier latt meg prøve og feile. Ved hjelp av forumdiskusjoner, blogging, facebook og twitter har det å stille opp i andre medier vært mye lettere. Du har liksom mulighet til å stille alle spørsmålene, møte motargumenter for så å svare på dem etter å ha tenkt seg om en runde eller fem. Plutselig kunne jeg uten problemer stille opp på God Morgen Norge på TV2. Jeg har også blitt intervjuet i bladet Mamma, Foreldre og Barn, KK, Klassekampen, Vårt Land og ulike fagtidsskrifter. I tillegg til ulike radioprogram i både NRK og TV2. Sosiale medier ga meg helt nødvendig medietrening. På godt og vondt. Jeg møtte journalistene med en helt annen ro. Spørsmålene og motargumentene hadde blitt gammelt oppgulp. Svarene hadde jeg trent på. Igjen og igjen. Gjett om det ga en fantastisk mestringsfølelse!

Men så må det sies at jeg ikke er en A-kjendis og at jeg er i en priviligert situasjon: jeg snakker nedenfra og sparker oppover. Jeg har mine kreative prosjekter, mine tanker og ideer, men slipper også billig unna den verste form for skittkasting. Med unntak av feministbloggen Fjordfitte, men jeg ba om det, og fikk skikkelig latterkrampe da jeg leste dette for første gang. Og heldigvis har jeg aldri funnet noe stygt som er skrevet om meg og hva jeg driver med på nettet. Jeg merker en grunnleggende respekt fra mine motdebattanter. Og de gangene jeg blir oppringt av en journalist jeg merker er opptatt av å "henge meg ut" svarer jeg høflig nei.

I forumene jeg har vært i derimot, var pipen en annen lyd. Det er som om jungelens lov gjelder, og jeg synes ikke det bærer preg av meninger, men direkte skittkasting. Og det er kanskje dette kjendisene blir utsatt for i kommentarfeltene. Kanskje er det mennesker som i utgangspunktet ikke har fått til det de har lyst til i livet og velger å lempe over sin misunnelse på noen uskyldige, pene og flinke mennesker. Jeg merker til stadig denne tendensen, og jeg tror dessverre den er sterk i vårt kjære moder Norge. Vi er ikke flinke nok til å akseptere at noen lykkes, noen er flinkere enn oss og at noen er så modige at de tør å satse på talentet sitt.

I sosiale medier har du mulighet til å opptre anonymt og der kommer fordommene sterkest til uttrykk. Det er ikke Tone Damli Aaberges musikkstil som nødevendigvis diskuteres, men hun får streng beskjed om å "komme seg ned fra sin høye hest," "ikke skal tro hun er noe spesielt" og at hun både er overfladisk, egoistisk og lite intelligent.

Full skjerpings, folkens! Kjendiser er også mennesker! Kommentarer som dette kan såre. Og når alt kommer til stykket: hvem er du til å snakke nedsettende om andre? Har du så dårlig selvtillit at du ikke tåler å unne andre suksess?

Jeg er litt småmisunnelig på Voe. Blogging var ikke engang påtenkt da jeg gikk på VGS og fikk min første mailadresse. Men jeg unner henne gleden av å blogge, bli kjendis og få mange tilhørere. Bra jobba, Voe! I dag ønsker jeg å fremsnakke deg :-)

Global Dignity

Global dignity søker frivillige!