Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

Mer om boken her.