Våg å være

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
~Hans Olav Mørk~

En ny vei å gå

I høst måtte bite i det sure eplet og innse at jeg nå var kommet til et punkt: jeg måtte ut i "vanlig jobb". Og dette var ikke særlig kult i utgangspunktet, men heldigvis, heldigvis og heldigvis igjen har det gått bra og jeg er svært takknemlig.

Akkurat nå er jeg ansatt som markedskonsulent i Normisjon på dagtid. Det er veldig givende! Vi jobber med mange spennende utenlandsprosjekter og jeg kan med egne øyne se at pengene går til en god sak!
Her har jeg skrevet en artikkel om et vellykket bistandsprosjekt i Bhutan.

Før jeg startet i ny jobb måtte jeg oppdatere meg rent faglig. Det var også spennende å starte i en misjonsforening. Et dilemma jeg da sto overfor var: Er det egentlig riktig å misjonere? Min familie har i flere år engasjert seg i menighet og misjon. Dette er viktige grunnpilarer i oppveksten min. Samtidig er jeg også barn av min tid - jeg vokste opp i et voksende multikulturelt samfunn som etterhvert også skulle vise seg å bli et livssynspluralistisk samfunn.

Jeg fant derfor mye inspirasjon i Misjonsbilder av Marianne Gullestad. Og - puh! Boken er ment for sosialantropologer. Altså ikke helt min gate. Så den var tung å lese, men likevel informativ (OK, jeg skal innrømme at jeg ikke orket hele...)

 Har dere fått med dere NRKs nye dokumentarserie, Den gode viljen? Jeg følger med i spenning og har gjort meg noen tanker om bistand, misjon og kommunikasjon. Dette kommer jeg tilbake til i senere blogginnlegg. Neste program i serien handler nemlig om medienes rolle, så best å vente i tilfelle jeg skriver noe helt bortinatta dumt.

Av og til må vi gå noen nye veier i livet. Det er ikke så dumt egentlig.

Vær varsomme, kjære foreldre

Hver dag utsettes barn og ungdom for umenneskelig mobbing, ja de finner ikke fred noe sted, for mobbingen foregår også innad i sosiale medier.

Barn er barn og det har de alltid vært. Teknologien lærer de fort, konsekvensene derimot er de altfor unge til å se.

Tenk hvis storesøster tar bilde av lillebror naken og sender det videre til bestevenninna for å tulle litt. Kanskje legges bildet ut på You Tube fordi barn ikke alltid forstår konsekvensene og ikke alltid forstår rekkevidden av det de gjør. De ser kun en skjerm og ikke at hundretusener sitter bak en annen skjerm og følger med.

Vi er mammabloggere og vi ønsker å være nabokjerringa som bryr seg. Bloggene våre har mange andre mammaer som lesere. Vi ønsker derfor å komme med noen gode forslag som kan være til hjelp for andre.



1) La PC-en være i stua eller i et annet fellesrom. Hvorfor skal barn og unge ha egen PC på rommet? Dette gjør at du mister ALL kontroll. Det finnes mange voldsfilmer lett tilgjengelig på You Tube. Det er ikke alle programmer som skal beskytte mot skadelig innhold som beskytter mot ALT. Dessuten: La dem ha en KREATIV barndom og ikke en DIGITAL barndom.

2) Før var webcamera et tilleggsutstyr man kjøpte til PCen. Nå er de fleste utstyrt med webcamera allerede. Du skal være klar over at barn og ungdom legger ut bilder som kan skade deres omdømme stygt. Det finnes flere eksempler på jenter ned i 12-års alderen som er blitt bedt om å posere i bare undertøyet. Ved å ha PCen i stua eller et annet fellesrom er det mindre sjanse for at nettopp dette skjer. SNAKK med barn og ungdom om dette.

3) Barn og unge må ALDRI, ALDRI under noen omstendigheter møte mennesker de har chattet med på nettet alene.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

5) Det er ene og alene de som blir tatt bilde av som bestemmer om bildet skal slettes. PUNKTUM! Skal du ta bilde av noen må du spørre først. Hvis vedkommende sier du skal slette dette etterpå, så gjør det.

6) Ha alltid kontroll dersom barna tar bilder med Ipoden, Iphonen, mobiltelefonen eller lignende. Gir du disse produktene til barna dine, er det du som eier dem. Det vil si at du har passordet og sjekker bildene barna tar hver eneste dag. Hvis noen bilder er på kanten, sletter du dem.

Vær varsom, vær trygg og vær tilstede!

MELD DEG INN I FACEBOOKGRUPPA OG STØTT EN GOD SAK!

Kampanje uten grenser

Det var en gang en dame som fikk en liten sønn. Han vokste opp som en aktiv krabat. Spilte fotball, sto på ski og klatret i trær. Hun tenkte flere ganger: «så fint han er frisk.» Så en dag forandret alt seg. Han ble svært syk og hun tenkte det snart skulle gå over, men der tok hun feil. En vakker sommerdag på hytta ble han bitt av en flått. De fjernet den umiddelbart og tenkte ikke mer over det, men sykdommen tok form i kroppen hans fra denne stund. Det vet hun nå.

Det første året på ungdomsskolen ble ikke som de hadde tenkt. Sønnen trenger mye hjelp for å fungere i hverdagen. Hans mor er en ekte hverdagshelt. Hun stiller opp for ham i tykt og tynt. Hver dag kjemper de en kamp mot systemet. De blir ikke trodd. «Sykdommen finnes ikke,» er det mange som sier.

Det mener visst også Leger uten grenser. I sin film «De glemte krisene» viser de den prisverdige jobben de gjør for mennesker i nød i Den sentralafrikanske republikk. Budskapet er treffende. Det går rett til hjertet og damen vil gjerne signere et opprop til landets redaktører om at de ikke må glemme de menneskene som lider i sin dypeste nød i sultkatastrofer, flom og væpnede konflikter. De glemmer bare at noen mennesker i Norge også lider. I filmen gjør de en fatal feil. 

Når de viser frem «unødvendige» norske nyhetssaker blander de det saklige med det usaklige på en ganske så ekkel måte. En forside om trening vises frem vedsiden av en artikkel om flåttbitt. Sønnens sykdom er visstnok like problemfritt og meningsløst som treningstips for å få den perfekte kroppen. Familiens krise er ikke like ille som de fattige i land Nordmenn ikke kjenner, skal vi forstå Leger uten grenser.

Damen blir sint og går ut i mediene. Hun har fått nok! Ikke en gang Leger uten grenser forstår det faktum at sykdom og smerte gjør like vondt i sjelen for de rike som for de fattige. 

Les mer om saken her. 

Kan vi ikke bare flire litt av det?

I det siste har jeg mistet respekten for enkelte mennesker. Menneskene jeg har mistet respekten for er mennesker jeg i utgangspunktet ser på som intelligente, oppegående, samfunnsengasjerte og analytiske. Men nå, i det siste, har jeg gjort opp en annen mening om enkelte journalister.

John Arne Riise twitrer en melding om at hans navn bør stå på statuen utenfor Ålesunds fotballstadion. Javel, så var det kanskje litt vågalt, litt vulgært, pompøst og ikke minst - hysterisk morsomt.

Hvorfor kan vi ikke bare flire litt av det?

Til en engel jeg ikke kjenner

Det er ofte jeg tviler på at det finnes en Gud, men at Djevelen finnes tviler jeg ikke et sekund på! Vi lar Oslo Politi ta seg av Djevelen. Alle vi andre skal elske og ikke hate. Istedetfor å hate overgriperen, skal vi bruke all vår energi på å elske offeret. Hvil i fred, Sigrid. Trist at ditt dyrebare liv skulle ende så brutalt. Trist at du aldri fikk gleden av å bli voksen og stå på egne ben. Jeg tror det finnes en egen plass i Himmelen for deg og jeg tror du vil føle kjærligheten fra alle de som kjenner deg og som ikke kjenner deg.

Bli med på Epleslang og lag byens beste eplemost!

Har du et epletre i hagen og bor i Oslo? Trenger du noen til å plukke eplene for deg? Les dette!


Etter en dag med lek og moro kom Charlotte hjem med en haug med epler i genseren. Disse la hun i fruktfatet i stua og hun var ganske stolt av fangsten. Hennes mor, Anne Dubrau, fikk da en forretningside.

"Jeg gikk turer i nabolaget og så at det var mange flotte trær med epler der. Dessverre oppdaget jeg i løpet av høsten at eplene falt ned på gresset og råtnet. Dette ønsket jeg å gjøre noe med."

Anne har gått på Gründerskolen ved Universitetet i Oslo dette året. Der har hun fått den faglige kompetansen som skal til for å starte egen bedrift. Med seg på laget har hun 3 andre gründerspirer. De oppfordrer til sosial dugnad i alle Oslos hager.

Epleslang AS ble stiftet denne sommeren. De samarbeider med Fossheim Verksteder på Ensjø i Oslo om å gi mennesker med funksjonshemninger muligheten til arbeid. Ved å stille ditt epletre til disposisjon skaper du arbeidsplasser og deilig eplemost!

Kontakt Epleslang, så kan du gjøre en forskjell!

www.epleslang.oslo.no
www.facebook.com/Epleslang