Jeg jobber med et nytt bokmanus, en tekst jeg har brukt over 10 år på å skrive, og i denne prosessen har jeg gjort meg noen tanker om livet, døden, vår eksistens her nede på jorden og hvordan vi takler det. For livet er kort, det er skjørt, det er her og det er nå. Vi lever kun en gang.
Så kommer et spørsmål mange stiller seg: hvorfor kan livet til tider oppleves vanskelig? Til tider føles så meningsløst, en ren kamp for tilværelsen, hva gjør man da?
Jeg ønsker derfor å fortelle en historie om en venninne av meg som valgte å snu ryggen til sin aller verste livskrise. Noe hun angrer bittert på i dag. Jeg har fått lov til å fortelle hennes historie såfremt jeg ikke nevner navn og det har jeg full respekt for.
Som 20-åring opplevde hun at moren fikk en akutt innleggelse på sykehus. Jeg kan faktisk ikke her og nå huske hva som var årsaken, men det er heller ikke poenget. Moren, som i alle år hadde vært frisk, svevde mellom liv og død og hun lå etterhvert i koma. Etter noen dager fikk familien beskjed om at moren skulle dø og at dersom familien ønsket å ta farvel med henne, måtte det være nå. Min venninne nektet dette. Hun sa klart i fra at hun ikke trodde på det legene sa og at hun nektet å sette sine ben på sykehuset før moren var bedre og klar for livet. Hele familien tok derfor farvel med moren hennes untatt henne. Ikke lenge etter døde moren.
Veninnen min sliter med dette i ettertid. Reaksjonen er forståelig. Moren ble utsatt for noe akutt, det kom brått på. Hun hadde vært frisk hele livet og fortsatt ung nok til å leve lenge. Venninnen min var bare 20 år og forventet jo ikke å miste moren sin i denne alderen. Så hun valgte å snu seg fra sannheten for å beskytte seg selv, noe som viste seg å ha dramatiske konsekvenser.
Jeg stiller deg spørsmålet: vender du ryggen til virkeligheten? For jeg tror det er en menneskelig ting. Noe vi alle gjør eller har gjort en gang.
Min erfaring er at hver gang jeg vender meg bort fra det vonde, så henter det meg likevel, men i større grad. At dersom jeg erkjenner smerten, ser smerten i hvitøyet og sier til meg selv at livet er vanskelig, så jobber også de små grå med å finne en konkret løsning på selve problemet. Og når jeg til tider har stått overfor utfordringer i varierende grad som oppleves uløselig der og da, så viser det seg likevel å løse seg en gang i fremtiden. Andre ganger har det ikke løst seg, og da må jeg dessverre lære meg å leve med det.
Jeg tror vi i dagens samfunn søker lykken, det perfekte. Vi har det på mange måter veldig bra, og kanskje gjør det oss mindre observante på problemene som plutselig kan dukke opp?
Uansett - virkeligheten er en del av vårt liv. På godt og vondt. Om vi vil innse det eller ikke.
