Bli med på Epleslang og lag byens beste eplemost!

Har du et epletre i hagen og bor i Oslo? Trenger du noen til å plukke eplene for deg? Les dette!


Etter en dag med lek og moro kom Charlotte hjem med en haug med epler i genseren. Disse la hun i fruktfatet i stua og hun var ganske stolt av fangsten. Hennes mor, Anne Dubrau, fikk da en forretningside.

"Jeg gikk turer i nabolaget og så at det var mange flotte trær med epler der. Dessverre oppdaget jeg i løpet av høsten at eplene falt ned på gresset og råtnet. Dette ønsket jeg å gjøre noe med."

Anne har gått på Gründerskolen ved Universitetet i Oslo dette året. Der har hun fått den faglige kompetansen som skal til for å starte egen bedrift. Med seg på laget har hun 3 andre gründerspirer. De oppfordrer til sosial dugnad i alle Oslos hager.

Epleslang AS ble stiftet denne sommeren. De samarbeider med Fossheim Verksteder på Ensjø i Oslo om å gi mennesker med funksjonshemninger muligheten til arbeid. Ved å stille ditt epletre til disposisjon skaper du arbeidsplasser og deilig eplemost!

Kontakt Epleslang, så kan du gjøre en forskjell!

www.epleslang.oslo.no
www.facebook.com/Epleslang
 

Et spirende liv

Katharsis produserer bilder med mening og budskap. Jeg er medlem av Facebookgruppa deres og får noen tankekorn i ny og ne. I dag dukket denne skjønne, lille skapningen opp foran meg. Jeg merket at jeg fikk en god følelse inni meg av å se på det. Hvilke tanker får du når du ser på dette?

Bildeteksten: We feel more alive when we realize that life is fragile.

Stikk innom Katharsis du også!

Slutten av året-modus

Vi har bikket over den hellige "midten av juni"-barrieren som kommer hvert eneste år og jeg er som alltid i "slutten av året"-modus. Eldstejenta ble sendt på skolen og jeg lot han i midten sove lenge. Jeg har drukket kaffe, lest bladet Mamma, svart på Facebookmeldinger og latt minstemann på ett år leke fritt i stua. Han i midten sto nettopp opp, klokken er 9.22 står det på PCen nå. Han i midten går bort til minstemann og leker han også etter å ha fortalt meg litt "siste nytt fra barnehagens Se og hør" noen minutter. "Mamma er snart ferdig med bloggingen, lek litt med lillebror, så lager vi en skikkelig fin frokost!" Og frokosten pleier å være ekstra koselig i denne tiden av året. Det er nå de gode samtalene kommer, den gode latteren og minuttene som snart blir en halvtime.

Hvis jeg rekker samlingsstund i barnehagen er jeg heldig. Jeg leverer han i midten senere enn alle de andre barna i barnehagen. Det har jeg gjort den siste uken. De ansatte smiler lurt. Vi har brukt denne barnehagen siden 2006, den høsten eldstejenta fylte 3, og de ansatte kjenner oss godt. "Jeg er i slutten-av-året-modus," sier jeg og ler med dem.

Siden jeg fikk barn under studiene, for så å få en yrkeskarriere som frilanser, har jeg aldri hatt det man kan kalle "en ordentlig jobb." Det vil si, etter bachelorgraden min (som jeg fullførte da jeg var 22), jobbet jeg ett år i reiselivsbransjen, men det var også samme år jeg ble gravid med min eldste prinsesse.

Når året bikker over 15. juni er det kos og hygge som gjelder her hjemme. Jeg ler og tøyser med ungene, koser meg litt ekstra og lar dem leke mens jeg gjør det. Blåser litt mer i husarbeid enn jeg ellers gjør... Lever livet til det fulle og jeg merker jeg er gladere, morsommere og jada - mer rotete og rar.

Ta deg tid til litt "slutten av året-moro" du også! Det er verdt et forsøk.

Når jeg blir stor skal jeg jobbe med mennesker

Da jeg var liten jente ønsket jeg å jobbe med mennesker. I dag gjør jeg det og det føles godt. Min vei til suksess har hele tiden vært å løfte andre samtidig. Det er den eneste forretningsplanen jeg jobber etter og nå er jeg på en plass i livet der jeg føler meg på toppen av en bølge som snart skyller i land. 

Det jeg liker aller best med jobben min er når jeg portretterer mennesker med ulike historier. Spesielt synes jeg det er gøy å finne potensialet i ethvert menneske. Det vakre, det flotte, det ressursterke og det verdige. Jeg har jobbet med flere forskjellige oppdragsgivere, men alltid har jeg dette som utgangspunkt: jeg ønsker å få frem menneskenes historie slik DE ser den og ikke nødvendigvis slik jeg ser den. Det er ikke enkelt, for jeg sitter likevel inne i min verden og min forestilling. Noen ganger er derfor intervjuene blitt rettet på både 2 og 3 ganger før intervjuobjektet er fornøyd.

Det kan sikkert diskuteres at jeg jobber på denne måten, men jeg ønsker å forklare hvorfor jeg gjør det: de som lar seg intervjue har ofte et budskap til andre. Om de har det rette budskap for alle kan sikkert diskuteres, men jeg synes likevel historiene skal komme frem på overflaten. Så er det opp til hver enkelt av oss å like det eller ikke. Dette kan jeg ikke styre, men jeg ønsker at intervjuobjektene skal føle seg komfortable når de eksponerer seg selv og sin person i mediene. Jeg har selv erfart å bli intervjuet i ulike medier, så jeg vet godt hvordan det føles når du vil at det som skrives om deg skal være riktig.

Annerledes og sterk kvinne med flerkulturell bakgrunn. I det siste har jeg jobbet med Niru Kumra som er gründeren av Masalamagic. Hun bruker sin flerkulturelle bakgrunn som en ressurs når hun starter en bedrift som skal formidle indiske mattradisjoner til det norske folk. Jeg koser meg veldig når jeg møter slike som Niru, for hun formidler samtidig til andre kvinner i hennes livssituasjon at de sitter inne med ressurser de kan bruke. Jeg snakker her om de flerkulturelle kvinnene i Norge som i følge SSB i 2010 kommer dårligere ut på arbeidsmarkedet, snakker dårlig norsk og har et svakt nettverk.

I vårt sosialdemokratiske land er vi veldig flinke til å hjelpe andre mennesker ut av fattigdom, men vi er også veldig dyktige, ja kanskje på verdenstoppen, når det kommer til jantelov. Jeg er litt anti-jantelov, jeg. Mennesker som er misunnelige og ser ned på de som lykkes i livet er ofte de jeg kommer i hissige debatter med for det provoserer meg veldig. At noen tjener mer og er tilsynelatende mer vellykket enn andre må vi bare leve med. Det er ikke urettferdig, men nødvendig for å sikre landets fremtidige velferd. Vi trenger dyktige mennesker som streber etter noe mer.

Vi har alle et potensiale som står klar til å brukes. Om det gjelder å jobbe med barn, starte resturant, klippe hår eller bygge hus er opp til hver enkelt av oss å bedømme. Men vi skal ikke plassere mennesker inn i grupper og kalle dem "ressurssvake." Er det dette vi tenker om innvandrerkvinner? For da tenker jeg som så at denne form for gruppetenking er mer til skade enn til nytte for gruppen.

Drømmekraft. Et annet intervjuobjekt jeg har jobbet en del med er Ellen Vahr som har skrevet boken Drømmekraft. Hun sier ofte: hva drømte du om som barn?

Jeg ser på meg selv i en alder av 7 år. Et lite fregnetryne med lange fletter står på trappen i en hvit blondekjole som mormor har sydd og en splitter ny, rosa skolesekk på ryggen. "Stor dag for Line!" er overskriften og jeg smiler fra øre til øre. Jeg skal begynne på skolen og kommer i avisen. "Jeg vil bli sykepleier når jeg blir stor og da må jeg gå mange år på skolen," sier jeg i intervjuet.

Nei, det ble ikke noen sykepleier av meg, men jeg jobber med mennesker på min måte. Du må nok være en litt mer robust type dersom du skal være sykepleier. Jeg er rett og slett for følsom. Men denne sensitiviteten har vist seg å være en enorm ressurs i skrivearbeidet mitt.

Rett opp nakken! Ha tro på deg selv! Mest sannsynlig går det bra. Det er helt sant. ¨

Et av mange Niru Kumra-intervjuer

Masalamagic

Ellen Vahr på NRK

Bryt mønsteret, for pokker!

Siri Spillums bok "Bryt mønstre" ble utgitt av Cappelen Damm i 2010, men jeg har ikke somlet meg til å lese den før nå. Som privatperson, kone, mor, skribent, skravlebøtte, masekråke, følsom grinekjerring og kafeberte vil jeg si at dette er noe av det mest oppløftende jeg noensinne har lest.

Budskapet i boken er at vi alle har mønstre vi mer eller mindre takler i hverdagen. Noen mønstre er nødvendige. Første gang du reiser kollektivt til en ny jobb bruker du litt tid til å finne ut hvordan du kommer deg dit. Skal du kjøre buss, tog, trikk eller sykle? Er det bak neste gatehjørne mon tro? Hva heter sidegata egentlig? Disse spørsmålene stiller du første gangen. Andre gangen bruker du bedre tid, men fortsatt må du tenke litt. Tredje gangen og videre går alt automatisk. Dersom du ikke hadde vært i et mønster her, ville du ha gjort det samme hver dag. Noen mønstre er derfor nødvendige. Andre mønstre er destruktive og må gjøres noe med. Oppvekst og livserfaringer på godt og vondt har gjort oss til de menneskene vi er i dag. Hva er riktig og hva er galt med meg? 

Spillum er ikke nådig i sine beskrivelser av destruktive mønstre, men hun har absolutt respekt for hvert enkelt menneske og hva vi alle i forskjellige sammenhenger kan slite med. Etter å irritert meg grønn over at coacher i årevis utelukkende fokuserer på "flink pike-syndromet" (fordi jeg ALDRI har vært en "flink pike" og derfor ikke kjenner meg igjen), er Spillums snille, flinke pike bare en av 13 ulike mønstre.

Er du Tåkefyrsten som aldri sier meningen din, men bare overlater avgjørelser til de andre fordi du ikke vil de skal bli sinte på deg? Sorry! Du tar feil - det finnes dusiner på dusiner av mennesker som er irriterte fordi du aldri sier meningen din og de respekterer deg heller ikke for hvem er du egentlig?

Er du kanskje heller det stikk motsatte, Tante Sofie, som styrer hjemmet med jernhånd? Fortvil ikke! Siri har råd som kan få deg ut av rollen. Du skal bli så snill som du aldri før har vært. Fra tante Sofie til Helene Harefrøken på et kapittel, skal du se!

Psykiatrien har hatt monopol på de som sliter i årevis. Kanskje er det på tide å slippe til coacher som Spillum for enkelte mennesker. Boken er praktisk orientert og fokuserer på kjernen og utgangspunktet til hvorfor du har et mønster som kan ødelegge for deg i hverdagen. Ved å oppsøke problemet og gå grundig til verks kan du også bryte det. Selv har jeg blitt oppmerksom på flere mønstre av å lese boken og det har vært selverkjennende.

Så gjør deg selv en tjeneste og les til du blir dronninga av mønsterbryting!

Les også mitt innlegg om å være kvinne og IKKE ha dårlig selvtillit.

Hjemmesiden til Siri "Mønsterbrekker" Spillum

Korps? Nei, det får du ikke lov til!

Det er vår i luften. Bladene på bjørketrærne begynner å spire, syrinene vokser frem og parfymerer gatene, solen skinner,  innimellom regner det og best av alt for alle barn: det er 17. mai. Og hva er så spesielt med 17. mai? "Vi kan spise så mye is vi bare vil!" sier mange barn. De kan spise mye is, ja, men først må de gå i tog.

Og hvem er det som leder togene? Barnekorpset. Eller var det kanskje veteranene som på mange Osloskoler i år? Moss engasjerte en rekke svenske korps i fjor, kan dette være løsningen også i år? Korpsene er i krise og mange har halvert antall medlemmer i løpet av få år. I følge Norges Musikkorpsforbund sliter de mest med å holde på de som er i alderen 11-15 år. Dersom utviklingen fortsetter kan det se mørkt ut for skolekorps i fremtiden.

Charlotte Elvedal har skrevet en artikkel på Psykiskhelse.no om å være engasjert korpsmamma og hvor bra dette er for hennes mentale helse. Hvert år møter hun derimot masse medlidenhet fordi hun er korpsmamma, men hun er egentlig ganske glad i å være det. Medlidenheten og forståelsen hun møter kjenner jeg meg igjen i, men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så synd på oss korpsforeldre når det er så koselig hver gang vi treffes.

Den 18. mai kunne NRK Nyhetene melde at korpsene slet med rekrutteringen. Kanskje ikke så rart når så mange barn ikke får lov til å gå i korps? Hvor ofte hører du ikke foreldre si: "Du får lov til å gå på hva du vil, så lenge det ikke er korps." For mange foreldre er det å la barna gå i korpset det samme som å slite seg helt ut på kakebaking, loppemarkeder og 17. maiarrangementer. Ja, slitsomt er det og enda mer slitsomt vil det bli hvis korpsene skal fortsette å minke i antall musikanter. Da sier det seg selv at det blir mye arbeid på de få foreldrene som gir barna tillatelse til å gå i korps.

"I Norge er kultur koselig, men ikke særlig viktig," hevder den australske professoren Anne Bamford. Hun har studert kulturlandskapet i Norge og er sjokkert over den manglende statusen og prioriteringen dette feltet har i oljerike Norge. Kjønnsubalansen er noe hun undres over. Flere av guttene hun har intervjuet forteller at de er flaue over å enten spille et instrument eller gå på dans. Idretten prioriteres fortsatt i større grad gjennom statlige støtteordninger og via overskuddet fra Norsk Tipping. Hvorfor er det egentlig slik?

17. maitog uten barnekorps. At Norge er et land som nedprioriterer kultur viser seg kanskje på det norskeste av det norske: 17.  maitogene. Vi liker å skryte av barnetogene til våre utenlandske venner og ser det som en viktig del av vår nasjonale identitet, men vi gidder ikke å løfte en finger for at korpsene fortsetter å eksistere. Hva er logikken i det?


Les også:

Hverdagslykke til festbruk
Korps er bedre enn sitt rykte

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

Mer informasjon om boken finner du her.