Bryt mønsteret, for pokker!

Siri Spillums bok "Bryt mønstre" ble utgitt av Cappelen Damm i 2010, men jeg har ikke somlet meg til å lese den før nå. Som privatperson, kone, mor, skribent, skravlebøtte, masekråke, følsom grinekjerring og kafeberte vil jeg si at dette er noe av det mest oppløftende jeg noensinne har lest.

Budskapet i boken er at vi alle har mønstre vi mer eller mindre takler i hverdagen. Noen mønstre er nødvendige. Første gang du reiser kollektivt til en ny jobb bruker du litt tid til å finne ut hvordan du kommer deg dit. Skal du kjøre buss, tog, trikk eller sykle? Er det bak neste gatehjørne mon tro? Hva heter sidegata egentlig? Disse spørsmålene stiller du første gangen. Andre gangen bruker du bedre tid, men fortsatt må du tenke litt. Tredje gangen og videre går alt automatisk. Dersom du ikke hadde vært i et mønster her, ville du ha gjort det samme hver dag. Noen mønstre er derfor nødvendige. Andre mønstre er destruktive og må gjøres noe med. Oppvekst og livserfaringer på godt og vondt har gjort oss til de menneskene vi er i dag. Hva er riktig og hva er galt med meg? 

Spillum er ikke nådig i sine beskrivelser av destruktive mønstre, men hun har absolutt respekt for hvert enkelt menneske og hva vi alle i forskjellige sammenhenger kan slite med. Etter å irritert meg grønn over at coacher i årevis utelukkende fokuserer på "flink pike-syndromet" (fordi jeg ALDRI har vært en "flink pike" og derfor ikke kjenner meg igjen), er Spillums snille, flinke pike bare en av 13 ulike mønstre.

Er du Tåkefyrsten som aldri sier meningen din, men bare overlater avgjørelser til de andre fordi du ikke vil de skal bli sinte på deg? Sorry! Du tar feil - det finnes dusiner på dusiner av mennesker som er irriterte fordi du aldri sier meningen din og de respekterer deg heller ikke for hvem er du egentlig?

Er du kanskje heller det stikk motsatte, Tante Sofie, som styrer hjemmet med jernhånd? Fortvil ikke! Siri har råd som kan få deg ut av rollen. Du skal bli så snill som du aldri før har vært. Fra tante Sofie til Helene Harefrøken på et kapittel, skal du se!

Psykiatrien har hatt monopol på de som sliter i årevis. Kanskje er det på tide å slippe til coacher som Spillum for enkelte mennesker. Boken er praktisk orientert og fokuserer på kjernen og utgangspunktet til hvorfor du har et mønster som kan ødelegge for deg i hverdagen. Ved å oppsøke problemet og gå grundig til verks kan du også bryte det. Selv har jeg blitt oppmerksom på flere mønstre av å lese boken og det har vært selverkjennende.

Så gjør deg selv en tjeneste og les til du blir dronninga av mønsterbryting!

Les også mitt innlegg om å være kvinne og IKKE ha dårlig selvtillit.

Hjemmesiden til Siri "Mønsterbrekker" Spillum

Korps? Nei, det får du ikke lov til!

Det er vår i luften. Bladene på bjørketrærne begynner å spire, syrinene vokser frem og parfymerer gatene, solen skinner,  innimellom regner det og best av alt for alle barn: det er 17. mai. Og hva er så spesielt med 17. mai? "Vi kan spise så mye is vi bare vil!" sier mange barn. De kan spise mye is, ja, men først må de gå i tog.

Og hvem er det som leder togene? Barnekorpset. Eller var det kanskje veteranene som på mange Osloskoler i år? Moss engasjerte en rekke svenske korps i fjor, kan dette være løsningen også i år? Korpsene er i krise og mange har halvert antall medlemmer i løpet av få år. I følge Norges Musikkorpsforbund sliter de mest med å holde på de som er i alderen 11-15 år. Dersom utviklingen fortsetter kan det se mørkt ut for skolekorps i fremtiden.

Charlotte Elvedal har skrevet en artikkel på Psykiskhelse.no om å være engasjert korpsmamma og hvor bra dette er for hennes mentale helse. Hvert år møter hun derimot masse medlidenhet fordi hun er korpsmamma, men hun er egentlig ganske glad i å være det. Medlidenheten og forståelsen hun møter kjenner jeg meg igjen i, men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så synd på oss korpsforeldre når det er så koselig hver gang vi treffes.

Den 18. mai kunne NRK Nyhetene melde at korpsene slet med rekrutteringen. Kanskje ikke så rart når så mange barn ikke får lov til å gå i korps? Hvor ofte hører du ikke foreldre si: "Du får lov til å gå på hva du vil, så lenge det ikke er korps." For mange foreldre er det å la barna gå i korpset det samme som å slite seg helt ut på kakebaking, loppemarkeder og 17. maiarrangementer. Ja, slitsomt er det og enda mer slitsomt vil det bli hvis korpsene skal fortsette å minke i antall musikanter. Da sier det seg selv at det blir mye arbeid på de få foreldrene som gir barna tillatelse til å gå i korps.

"I Norge er kultur koselig, men ikke særlig viktig," hevder den australske professoren Anne Bamford. Hun har studert kulturlandskapet i Norge og er sjokkert over den manglende statusen og prioriteringen dette feltet har i oljerike Norge. Kjønnsubalansen er noe hun undres over. Flere av guttene hun har intervjuet forteller at de er flaue over å enten spille et instrument eller gå på dans. Idretten prioriteres fortsatt i større grad gjennom statlige støtteordninger og via overskuddet fra Norsk Tipping. Hvorfor er det egentlig slik?

17. maitog uten barnekorps. At Norge er et land som nedprioriterer kultur viser seg kanskje på det norskeste av det norske: 17.  maitogene. Vi liker å skryte av barnetogene til våre utenlandske venner og ser det som en viktig del av vår nasjonale identitet, men vi gidder ikke å løfte en finger for at korpsene fortsetter å eksistere. Hva er logikken i det?


Les også:

Hverdagslykke til festbruk
Korps er bedre enn sitt rykte

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

Mer informasjon om boken finner du her.

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

Mer om boken her.

Trenger vi egentlig kake- og interiørblogger?

I disse dager dekker mediene rettsaken mot Anders Behring Breivik. Alle debatter i TV, aviser og på nett handler om den fatale forbrytelsen som ble utført 22. juli i fjor. I går hadde NRK et opphold i debattprogrammet. Da handlet det om mishandlede barn og hvordan de ble sviktet av familie, barnevern og andre offentlige instanser.

Jeg følger med på disse viktige debattene, og jeg følger også med på en litt snål og navlebeskuende feminismedebatt som handler om...., ja, det er pinlig å si det: cupcakes. Marta Breen og co har gjort bloggende mammaer til skamme.

De får god hjelp av Trude Ringholm i Dagbladet Magasinet. Ja, så sint er Trude på bloggerne at hun formulerte dette i papirutgaven som ikke kommer på nett:

"Stadig flere yngre kvinner insisterer - på Facebook eller i egne blogger - på at de er Iykkelige, vakre, spesielt gode mødre og prektige til tusen. De serverer en kvalmende, konservativ og selvsentrert suppe om seg selv, ispedd noen oppskrifter og interiørtips - og drar barna sine inn i søtsuppa."

"Handler mammablogging om nesegrus og navlebeskuende beundring?" spurte jeg på mammabloggerseminaret. Vet ikke de fleste oppegående kvinner (og menn) at de aller fleste av oss kan kose seg med en interiørblogg og ta en doktorgrad samtidig?

Gruppen som kaller seg feminister (som etter min mening ikke er det), har tydeligvis ikke lest statistikker når det kommer til bloggingen. De hevder det er en husmortrend i dagens samfunn og cupcaken blir selve symbolet på debatten.  Det finnes ingen vitenskapelige bevis, overhodet ingen forskning, som påpeker denne trenden. Nei, heller tvertimot.

Jeg tror de aller fleste bloggerne forstår at blogging er en hobby, ferdig med det. Det er ikke noe stort verre enn å kjøpe KK eller bladet Mamma.

Hvorfor baker ikke menn cupcakes? spør Tharaniga L. Rajah i Nye Meninger, Dagsavisens debattforum. Hun hevder feministene nedgraderer såkalte "kvinneinterresser."

Jeg er hjertens enig og sier til alle skeptikere:

Ja, vi trenger kake-og interiørblogger. Hvorfor? Fordi verden er så alvorlig fra før. Vi trenger noe praktisk og kreativt. Fordi småbarnstilværelsen er stressende og slitsom. Vi trenger råd, tips og en klapp på skulderen.

Selv vil jeg rette en takk til alle interiørbloggere som har gjort meg mye flinkere til å innrede stuen
 ;-)

Nei, ha en god helg! Nå har jeg sagt siste ord i denne saken.

En størrelse passer langt fra alle: Velkommen til Mammabloggerseminar :-)

Barnebokforlaget arrangerer et mammabloggerseminar på Litteraturhuset.

Mammabloggere er i visse kretser like upopulært som rosa lego, men vi skal vise at mammablogging er så mye og så mangt.

Dersom du blogger eller har lyst til å blogge, microblogger på Facebook eller Twitter, skriver oppgave som student eller lignende, er du hjertelig velkommen!

Jeg skal holde foredrag om følgende temaer:

Unnskyld min kjære laptop og min kjære blogg

Nesegrus og navlebeskuende beundring?

Elsket og hatet på grunn av boken Ikke bare mamma

Fra Kreativmamma til Aktiviteter for barn AS

Kom en tur innom, da :-)

Blogging, identitet og nettverk del 4: Fra Kreativmamma til Aktiviteter for barn AS

Dette er siste innlegg og siste ord i denne saken. Jeg ønsker å bruke den siste skrevne stund til å fortelle om noe jeg aldri, aldri, aldri hadde klart meg foruten: NETTVERK.

Uten nettverk hadde jeg i dag vært, ja jeg vet ikke helt, men jeg hadde uansett ikke skrevet bok, vært skribent og deleier i Aktiviteter for barn AS. Uten nettverk hadde jeg ikke hatt støtte, oppmuntring, tjenestebytte, kontakter og kunnskap nok til å starte mine kreative prosjekter. Det er så mange jeg vil takke og jeg håper og tror jeg også har gjort samme nytten for andre.

Kreativmamma var et nettverk jeg startet i 2009. Ideen bak nettverket var å samle mammaer i hele Norge på en nettside som ønsket å skape en familievennlig arbeidsplass. Jeg ønsket ikke en stresset hverdag der jeg så lite til barna mine. Samtidig har jeg alltid hatt store ambisjoner, ja det bor en hardcore karrierekvinne inni meg. Men da jeg fikk barn, da jeg ble mor, DA skjønte jeg virkelig hva livet dreide seg om. DA skjønte jeg at barna måtte komme i første rekke.

Dette ble ikke et hinder for min karriere, tvert i mot! Å skape sin egen arbeidsplass er jo drømmen for alle kreative mennesker, om man har barn eller ikke. Jeg vil gå så langt og si at moderskapet er en karrierefordel. Og ikke nok med det: det skaper en mer bærekraftig karriere for familien. Vi kan skape gode arbeidsplasser der det er romslighet for foreldre til å kunne jobbe fleksibelt i småbarnsfasen. Vi kan forandre samfunnet hvis vi vil!

Aktiviteter for barn. Sommeren 2008 og 2009 jobbet jeg i København. Jeg tok med mann og  barn og vi leide leilighet i sentrum begge årene. Det første året jobbet jeg hele sommeren og det var mannen min som var hjemme med barn hele tiden. Det andre året ønsket jeg også at noen av ukene vi var i København skulle være ferieuker. Det viste seg å være en god ide, for da viste mannen min meg en hjemmeside for foreldre der de kunne søke om barneaktiviteter i området. Jeg tenkte den gang: dette er jo en forretningside servert på sølvfat, lagt rett i fanget på meg og klar til å klekkes ut på det norske marked.

Etter et raskt googlesøk fant jeg ut at det ikke fantes noe lignende norsk alternativ og jeg kontaktet webdesigneren jeg samarbeider med umiddelbart. Vi fikk flere med oss på laget og vi startet et lignende konsept i Norge.

http://aktiviteterforbarn.no/ ble født 1. april 2010. Den 26. mars 2012 ble den lille krabaten et AS der jeg er daglig leder.

Jeg ville aldri klare meg dersom jeg ikke hadde vært en god relasjonsbygger. Jeg har mange ulike nettverk, både i form av hjemmearbeidende mødre, illustratører, skribenter og samfunnsdebattanter, gründere og studenter. Alle mine kontakter ser jeg på som mine likeverdige og jeg er opptatt av at det til enhver tid skal være en vinn-vinn situasjon.

Jenter: ikke gjør gratisarbeid for lenge. Krev noe tilbake, og ikke minst: når du spør om hjelp, tilby hjelp tilbake. Ha alltid denne tommelfingerregelen i hodet, så skal det nok gå bra.

Når det gjelder Kreativmamma.no, så ble siden dessverre ødelagt av virus. Vi hadde valget mellom å måtte bygge opp hele siden på nytt eller skrinlegge konseptet. Et nytt nettverk ble dannet på Facebook; Lekent Nettverk. Nettverket består av både kvinner og menn, og dersom du vil være med, så send en forespørsel!