Det er ikke så ille

Etter å ha jobbet frilans en lengre periode kom jeg overfor en situasjon i sommer der jeg begynte å søke jobber igjen. Etter å ha mistet et av de store oppdragene som gjør at hjulene går rundt økonomisk, måtte jeg enten søke "vanlig jobb" eller finne et nytt stort oppdrag.

Jeg var på slutten av min 3. fødselspermisjon og dessuten veldig sliten, så jeg valgte å søke jobber.

I årene som frilanser har det fra min side blitt produsert bloggposter og statusoppdateringer om mitt fantastiske frilansliv, men etter å ha vært i fast jobb noen måneder har jeg funnet ut at det ikke er så ille å ha en "vanlig jobb" å gå til heller.

En hyggelig kollega kom en fredags morgen med nybakte rosinboller. Samme dag hadde jeg ikke rukket å spise frokost. Det var virkelig en hyggelig overraskelse!

Ellers er det også andre ting som er hyggelig. Jeg har jevnlige møter med kollegaer og jeg slipper å hele tiden selge meg selv. Arbeidsoppgavene er spennende og jeg lærer mye via jobb, kurs og samspill med andre kollegaer.

Kort sagt tror jeg at dette har vært en positiv erfaring å bygge videre på. Hva fremtiden bringer vet jeg foreløpig ikke, men jeg hører det skal være så flott å leve i nuet!

Er du personlig eller privat 2

Det hender at vi tenker noen tanker etter at vi har blogget. Og noen tanker har jeg gjort meg etter å ha erfart et par negative hendelser på min synlighet i World Wide Web (jeg synes det budskapet kommer tydeligere frem når jeg skriver det slik - hva synes du?)

I flere år opplevde jeg ikke noe negativt på at jeg blogget og drev Aktiviteterforbarn.no. Jeg har også vært en aktiv samfunnsdebattant i Aftenposen, Klassekampen, Dagsavisen, Dagbladet og Vårt Land. Det har vært et privilegium å få delta i samfunnsdebatten når jeg er så innmari engasjert. Dette har jeg lyst til å fortsette med.

Aktiviteter for barn startet vi i 2010 (etter å ha jobbet ganske mye med siden i 2009). Uansett. Jeg lagde en tydelig regel for meg selv allerede fra begynnelsen: I Aktiviteter for barn skal det ikke handle OM familien Konstali, men aktiviteter alle kan gjøre med barn enten det er noe kreativt, turer i skogen, reiser eller fornøyelsesparker. Jeg har hele tiden vært nøye med å ikke skrive noe om barna - hverken privat eller personlig, og reiser vi på ferie, så legger jeg inn bilder av en kafe, en serverdighet, et basseng eller noe annet som gjelder alle de som reiser dit.

I den grad mine barn involveres så er det mens de lager en aktivitet eller er på tur et sted, men likevel skal ikke disse bildene vise for mye. Jeg har hele tiden tenkt at dette beskytter min familie godt nok.

Men plutselig en dag....
Jeg opplever å bli oppringt av en mann fra Hammerfest. Han spør: er det Line Konstali? Jeg nøler... æh, ja.... Så legger han på røret. Ok....?  Og jeg har ikke hørt noe siden (det er noen måneder siden nå.)

Men datteren min satt i sofaen da han ringte. Mannen min spurte hvem det var og jeg fortalte litt forfjamset hva som skjedde. "Men, mamma, han har sikkert sett deg på internett!" sa datteren min da og hun virket litt redd. "Tror du han kommer og tar deg, mamma? Jeg synes det er flaut at du er på internett!" sa hun lettere irritert.

Jeg føler jeg har vært varsom, men det er ikke sikkert barna ser det slik. Da jeg ga ut min første bok og stilte opp i intervjuer til magasinet Mamma og andre aviser og ukeblader syntes både datteren min og sønnen min at det var kjempekult å være med på bildet. Jeg gikk selvsagt mange runder med meg selv før jeg tok dem med, men jeg tenkte at dersom det var seriøse medier ville det være OK. Nå tenker jeg litt annerledes om det.

Datteren min er flau over meg. Jaja - det måtte jo komme en dag. Heldigvis ligger det ikke noe privat på nettet. Heldigvis og takk og pris!

Er du personlig eller privat?

Hvor mye fra vårt privatliv skal legges ut på sosiale medier?
Dette ble diskutert i en facebookgruppe jeg deltar i. Vi som er med i gruppen jobber alle med kommunikasjon i en eller annen form og vi diskuterer det meste innenfor fagfeltet vårt.

Ja, hvor mye fra mitt privatliv er egentlig interessant?

Dette spørsmålet måtte jeg stille meg selv ved et tidlig tidspunkt. Det er ingen hemmelighet at dersom du jobber med tekst, så vil det å kunne trekke inn dine egne personlige erfaringer heve kvaliteten på teksten. Budskapet du ønsker å nå ut med kommer mye tydeligere frem hvis du kombinerer dette med dine personlige erfaringer.

To bloggere jeg synes håndterer dette veldig bra er Susanne Kaluza og Karianne Gamkinn. De kommer begge med konkrete eksempler fra deres hverdagsliv som småbarnsmødre og teksten de skriver blir også mer levende ved at de legger inn bilder som også er personlige. Samtidig er ikke disse to private. Det er ikke sånn at du blir flau av å lese det de skriver, for de aller fleste temaene bloggerne tar opp, er gjenkjennelig for andre småbarnsmødre.

Det er her jeg kommer til poenget:

Har det jeg skriver relevans for andre?
Hvis svaret er NEI - ikke publiser det.
Hvis svaret er JA - publiser og del.

Eksempel på en personlig tekst:
Livet er ikke en dans på roser og det er slettes ikke parforholdet heller. Mange ektefeller og samboere sliter i en hektisk hverdag. Selv har både jeg og mannen min opplevd at forholdet går i bølgedaler. Det går opp og det går ned. Vi må hele tiden jobbe med oss selv og med forholdet vårt.

Eksempel på en privat tekst:
Jeg er så sint på mannen min! Jeg forteller ham hele tiden at han skal...., men han ser ikke ut til å forstå at.......

Jeg synes det er viktig at alle skribenter og bloggere går noen runder med seg selv når det gjelder tekst og bildebruk. Å være for utleverende kan både være skadelig for en selv, og det som verre er: for en i nær familie eller omgangskrets.

Er du i tvil? Ikke gjør det!
Noen er veldig sjenerte og ønsker på ingen måte å eksponeres. Kanskje de ikke engang er på Facebook. Respekter deres privatliv. Hvis du skal bruke et eksempel fra noen annens liv kan det være lurt å gjøre historien så ugjenkjennelig som mulig.

Jeg tenker at disse punktene er veldig viktige Vær-varsom-regler, både ute i World Wide Web og tekster som du produserer til trykte medier.

Lykke til!


 

Vi er oss selv nok

Midt i debatten om norsk kultur stiger et tre-hodet troll opp fra det mørkeste i den norske folkesjela.

Fiolinisten Marthe Krogh er samboer med finansmannen Jan Haudemann Andersen. I bladet Mamma får vi et fascinerende innblikk i Kroghs hverdag som både har walk-in-closet, au pair og vaskehjelp. Fotformsskoene er byttet ut med tidsriktige boots og hun kommer med en naiv kommentar om at de fleste av hennes venninner har vaskehjelp.

Vekker sterke reaksjoner
Krogh forteller at hun i svangerskapet gikk opp over 20 kilo grunnet hyppige kafebesøk. Hun misliker å trene, men sier at både hun og andre norske mammaer «må skjerpe seg og trene mer.» Utsagnet setter sinnet i kok og fører til en storm av sinte ytringer på nettet. Hvem er hun til å fortelle oss at vi må skjerpe oss og trene mer?

Det interessante er at reaksjonene er sterkest hos et overveldende flertall av høyt utdannede kjendiskvinner, med godt betalte jobber og som sikkert har politisk korrekte ektemenn. De synes synd på «den stakkars lavtlønnede alenemoren» som må lese om livet til fru Krogh og nyter seg selv og sitt eget liv. Jeg kan levende forestille meg jentegjengen som tisker og hvisker i skolegården fordi den peneste eller flinkeste jenta i klassen er for provoserende. Eller verre: en kombinasjon av disse to.

Gjenkjennelig for mange
Problematikken Krogh snakker om burde være gjenkjennelig for mange småbarnsmødre. Det ble mye kake og cortado på kafe i min siste fødselspermisjon. Denne vinteren måtte jeg skjerpe meg og begynne å trene. Ville jeg bli møtt med like hard fordømmelse hvis jeg sa dette i bladet Mamma? Jeg tror ikke det.

I en tid der vi bruker tusenvis av kroner på oppussing blir fru Krogh fra Vestkanten beskyldt for å «vise frem sitt perfekte hjem». Kanskje har en av hennes verste kritikere nettopp kjøpt seg et rekkehus som i følge beskrivelsen var «totalrenovert i 2009». Og personlig trener kan skaffes på de aller fleste treningssentre. Også på østkanten. Au pair og vaskehjelp trengs ikke når man både har færre kvadratmeter og flinke ektemenn. Hvorfor blir vi så provoserte av velstand i et velstandssamfunn vi alle er en stor del av?

Problemet er ikke overklassen
Problemet er heller at vi i dag har en overveldende stor middelklasse og at noen få ikke får være med på den store festen. I følge Thomas Hylland Eriksen er levestandarden til dagens middelklasse lik den overklassen hadde på slutten av 1800-tallet. Når kjendiskvinner skyver lavtlønnede og alenemødre foran seg i korstoget mot Krogh, glemmer de at de mest sannsynlig skaper mer såre følelser hos dem enn en overklassekvinne som likevel lever et liv som er uoppnåelig for folk flest.

Dette er typisk norsk. Marthe Krogh er egentlig bare et ytterpunkt av det du selv ser i speilet daglig.

Våg å være

VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
~Hans Olav Mørk~

En ny vei å gå

I høst måtte bite i det sure eplet og innse at jeg nå var kommet til et punkt: jeg måtte ut i "vanlig jobb". Og dette var ikke særlig kult i utgangspunktet, men heldigvis, heldigvis og heldigvis igjen har det gått bra og jeg er svært takknemlig.

Akkurat nå er jeg ansatt som markedskonsulent i Normisjon på dagtid. Det er veldig givende! Vi jobber med mange spennende utenlandsprosjekter og jeg kan med egne øyne se at pengene går til en god sak!
Her har jeg skrevet en artikkel om et vellykket bistandsprosjekt i Bhutan.

Før jeg startet i ny jobb måtte jeg oppdatere meg rent faglig. Det var også spennende å starte i en misjonsforening. Et dilemma jeg da sto overfor var: Er det egentlig riktig å misjonere? Min familie har i flere år engasjert seg i menighet og misjon. Dette er viktige grunnpilarer i oppveksten min. Samtidig er jeg også barn av min tid - jeg vokste opp i et voksende multikulturelt samfunn som etterhvert også skulle vise seg å bli et livssynspluralistisk samfunn.

Jeg fant derfor mye inspirasjon i Misjonsbilder av Marianne Gullestad. Og - puh! Boken er ment for sosialantropologer. Altså ikke helt min gate. Så den var tung å lese, men likevel informativ (OK, jeg skal innrømme at jeg ikke orket hele...)

 Har dere fått med dere NRKs nye dokumentarserie, Den gode viljen? Jeg følger med i spenning og har gjort meg noen tanker om bistand, misjon og kommunikasjon. Dette kommer jeg tilbake til i senere blogginnlegg. Neste program i serien handler nemlig om medienes rolle, så best å vente i tilfelle jeg skriver noe helt bortinatta dumt.

Av og til må vi gå noen nye veier i livet. Det er ikke så dumt egentlig.

Vær varsomme, kjære foreldre

Hver dag utsettes barn og ungdom for umenneskelig mobbing, ja de finner ikke fred noe sted, for mobbingen foregår også innad i sosiale medier.

Barn er barn og det har de alltid vært. Teknologien lærer de fort, konsekvensene derimot er de altfor unge til å se.

Tenk hvis storesøster tar bilde av lillebror naken og sender det videre til bestevenninna for å tulle litt. Kanskje legges bildet ut på You Tube fordi barn ikke alltid forstår konsekvensene og ikke alltid forstår rekkevidden av det de gjør. De ser kun en skjerm og ikke at hundretusener sitter bak en annen skjerm og følger med.

Vi er mammabloggere og vi ønsker å være nabokjerringa som bryr seg. Bloggene våre har mange andre mammaer som lesere. Vi ønsker derfor å komme med noen gode forslag som kan være til hjelp for andre.



1) La PC-en være i stua eller i et annet fellesrom. Hvorfor skal barn og unge ha egen PC på rommet? Dette gjør at du mister ALL kontroll. Det finnes mange voldsfilmer lett tilgjengelig på You Tube. Det er ikke alle programmer som skal beskytte mot skadelig innhold som beskytter mot ALT. Dessuten: La dem ha en KREATIV barndom og ikke en DIGITAL barndom.

2) Før var webcamera et tilleggsutstyr man kjøpte til PCen. Nå er de fleste utstyrt med webcamera allerede. Du skal være klar over at barn og ungdom legger ut bilder som kan skade deres omdømme stygt. Det finnes flere eksempler på jenter ned i 12-års alderen som er blitt bedt om å posere i bare undertøyet. Ved å ha PCen i stua eller et annet fellesrom er det mindre sjanse for at nettopp dette skjer. SNAKK med barn og ungdom om dette.

3) Barn og unge må ALDRI, ALDRI under noen omstendigheter møte mennesker de har chattet med på nettet alene.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

4) Sørg for å hele tiden følge opp barn og ungdom som bruker sosiale medier. Dersom de er på Facebook: krev at de tar deg inn som venn og følg med! Det er aldersgrense på Facebook, men barn lærer likevel fort hvordan dette mediet brukes. Ikke snu ryggen til og tenk at sosiale medier er noe som kommer når de blir tenåringer. Dette er snakkis allerede i første klasse.

5) Det er ene og alene de som blir tatt bilde av som bestemmer om bildet skal slettes. PUNKTUM! Skal du ta bilde av noen må du spørre først. Hvis vedkommende sier du skal slette dette etterpå, så gjør det.

6) Ha alltid kontroll dersom barna tar bilder med Ipoden, Iphonen, mobiltelefonen eller lignende. Gir du disse produktene til barna dine, er det du som eier dem. Det vil si at du har passordet og sjekker bildene barna tar hver eneste dag. Hvis noen bilder er på kanten, sletter du dem.

Vær varsom, vær trygg og vær tilstede!

MELD DEG INN I FACEBOOKGRUPPA OG STØTT EN GOD SAK!

Kampanje uten grenser

Det var en gang en dame som fikk en liten sønn. Han vokste opp som en aktiv krabat. Spilte fotball, sto på ski og klatret i trær. Hun tenkte flere ganger: «så fint han er frisk.» Så en dag forandret alt seg. Han ble svært syk og hun tenkte det snart skulle gå over, men der tok hun feil. En vakker sommerdag på hytta ble han bitt av en flått. De fjernet den umiddelbart og tenkte ikke mer over det, men sykdommen tok form i kroppen hans fra denne stund. Det vet hun nå.

Det første året på ungdomsskolen ble ikke som de hadde tenkt. Sønnen trenger mye hjelp for å fungere i hverdagen. Hans mor er en ekte hverdagshelt. Hun stiller opp for ham i tykt og tynt. Hver dag kjemper de en kamp mot systemet. De blir ikke trodd. «Sykdommen finnes ikke,» er det mange som sier.

Det mener visst også Leger uten grenser. I sin film «De glemte krisene» viser de den prisverdige jobben de gjør for mennesker i nød i Den sentralafrikanske republikk. Budskapet er treffende. Det går rett til hjertet og damen vil gjerne signere et opprop til landets redaktører om at de ikke må glemme de menneskene som lider i sin dypeste nød i sultkatastrofer, flom og væpnede konflikter. De glemmer bare at noen mennesker i Norge også lider. I filmen gjør de en fatal feil. 

Når de viser frem «unødvendige» norske nyhetssaker blander de det saklige med det usaklige på en ganske så ekkel måte. En forside om trening vises frem vedsiden av en artikkel om flåttbitt. Sønnens sykdom er visstnok like problemfritt og meningsløst som treningstips for å få den perfekte kroppen. Familiens krise er ikke like ille som de fattige i land Nordmenn ikke kjenner, skal vi forstå Leger uten grenser.

Damen blir sint og går ut i mediene. Hun har fått nok! Ikke en gang Leger uten grenser forstår det faktum at sykdom og smerte gjør like vondt i sjelen for de rike som for de fattige. 

Les mer om saken her. 

Kan vi ikke bare flire litt av det?

I det siste har jeg mistet respekten for enkelte mennesker. Menneskene jeg har mistet respekten for er mennesker jeg i utgangspunktet ser på som intelligente, oppegående, samfunnsengasjerte og analytiske. Men nå, i det siste, har jeg gjort opp en annen mening om enkelte journalister.

John Arne Riise twitrer en melding om at hans navn bør stå på statuen utenfor Ålesunds fotballstadion. Javel, så var det kanskje litt vågalt, litt vulgært, pompøst og ikke minst - hysterisk morsomt.

Hvorfor kan vi ikke bare flire litt av det?

Til en engel jeg ikke kjenner

Det er ofte jeg tviler på at det finnes en Gud, men at Djevelen finnes tviler jeg ikke et sekund på! Vi lar Oslo Politi ta seg av Djevelen. Alle vi andre skal elske og ikke hate. Istedetfor å hate overgriperen, skal vi bruke all vår energi på å elske offeret. Hvil i fred, Sigrid. Trist at ditt dyrebare liv skulle ende så brutalt. Trist at du aldri fikk gleden av å bli voksen og stå på egne ben. Jeg tror det finnes en egen plass i Himmelen for deg og jeg tror du vil føle kjærligheten fra alle de som kjenner deg og som ikke kjenner deg.

Bli med på Epleslang og lag byens beste eplemost!

Har du et epletre i hagen og bor i Oslo? Trenger du noen til å plukke eplene for deg? Les dette!


Etter en dag med lek og moro kom Charlotte hjem med en haug med epler i genseren. Disse la hun i fruktfatet i stua og hun var ganske stolt av fangsten. Hennes mor, Anne Dubrau, fikk da en forretningside.

"Jeg gikk turer i nabolaget og så at det var mange flotte trær med epler der. Dessverre oppdaget jeg i løpet av høsten at eplene falt ned på gresset og råtnet. Dette ønsket jeg å gjøre noe med."

Anne har gått på Gründerskolen ved Universitetet i Oslo dette året. Der har hun fått den faglige kompetansen som skal til for å starte egen bedrift. Med seg på laget har hun 3 andre gründerspirer. De oppfordrer til sosial dugnad i alle Oslos hager.

Epleslang AS ble stiftet denne sommeren. De samarbeider med Fossheim Verksteder på Ensjø i Oslo om å gi mennesker med funksjonshemninger muligheten til arbeid. Ved å stille ditt epletre til disposisjon skaper du arbeidsplasser og deilig eplemost!

Kontakt Epleslang, så kan du gjøre en forskjell!

www.epleslang.oslo.no
www.facebook.com/Epleslang
 

Et spirende liv

Katharsis produserer bilder med mening og budskap. Jeg er medlem av Facebookgruppa deres og får noen tankekorn i ny og ne. I dag dukket denne skjønne, lille skapningen opp foran meg. Jeg merket at jeg fikk en god følelse inni meg av å se på det. Hvilke tanker får du når du ser på dette?

Bildeteksten: We feel more alive when we realize that life is fragile.

Stikk innom Katharsis du også!

Slutten av året-modus

Vi har bikket over den hellige "midten av juni"-barrieren som kommer hvert eneste år og jeg er som alltid i "slutten av året"-modus. Eldstejenta ble sendt på skolen og jeg lot han i midten sove lenge. Jeg har drukket kaffe, lest bladet Mamma, svart på Facebookmeldinger og latt minstemann på ett år leke fritt i stua. Han i midten sto nettopp opp, klokken er 9.22 står det på PCen nå. Han i midten går bort til minstemann og leker han også etter å ha fortalt meg litt "siste nytt fra barnehagens Se og hør" noen minutter. "Mamma er snart ferdig med bloggingen, lek litt med lillebror, så lager vi en skikkelig fin frokost!" Og frokosten pleier å være ekstra koselig i denne tiden av året. Det er nå de gode samtalene kommer, den gode latteren og minuttene som snart blir en halvtime.

Hvis jeg rekker samlingsstund i barnehagen er jeg heldig. Jeg leverer han i midten senere enn alle de andre barna i barnehagen. Det har jeg gjort den siste uken. De ansatte smiler lurt. Vi har brukt denne barnehagen siden 2006, den høsten eldstejenta fylte 3, og de ansatte kjenner oss godt. "Jeg er i slutten-av-året-modus," sier jeg og ler med dem.

Siden jeg fikk barn under studiene, for så å få en yrkeskarriere som frilanser, har jeg aldri hatt det man kan kalle "en ordentlig jobb." Det vil si, etter bachelorgraden min (som jeg fullførte da jeg var 22), jobbet jeg ett år i reiselivsbransjen, men det var også samme år jeg ble gravid med min eldste prinsesse.

Når året bikker over 15. juni er det kos og hygge som gjelder her hjemme. Jeg ler og tøyser med ungene, koser meg litt ekstra og lar dem leke mens jeg gjør det. Blåser litt mer i husarbeid enn jeg ellers gjør... Lever livet til det fulle og jeg merker jeg er gladere, morsommere og jada - mer rotete og rar.

Ta deg tid til litt "slutten av året-moro" du også! Det er verdt et forsøk.

Når jeg blir stor skal jeg jobbe med mennesker

Da jeg var liten jente ønsket jeg å jobbe med mennesker. I dag gjør jeg det og det føles godt. Min vei til suksess har hele tiden vært å løfte andre samtidig. Det er den eneste forretningsplanen jeg jobber etter og nå er jeg på en plass i livet der jeg føler meg på toppen av en bølge som snart skyller i land. 

Det jeg liker aller best med jobben min er når jeg portretterer mennesker med ulike historier. Spesielt synes jeg det er gøy å finne potensialet i ethvert menneske. Det vakre, det flotte, det ressursterke og det verdige. Jeg har jobbet med flere forskjellige oppdragsgivere, men alltid har jeg dette som utgangspunkt: jeg ønsker å få frem menneskenes historie slik DE ser den og ikke nødvendigvis slik jeg ser den. Det er ikke enkelt, for jeg sitter likevel inne i min verden og min forestilling. Noen ganger er derfor intervjuene blitt rettet på både 2 og 3 ganger før intervjuobjektet er fornøyd.

Det kan sikkert diskuteres at jeg jobber på denne måten, men jeg ønsker å forklare hvorfor jeg gjør det: de som lar seg intervjue har ofte et budskap til andre. Om de har det rette budskap for alle kan sikkert diskuteres, men jeg synes likevel historiene skal komme frem på overflaten. Så er det opp til hver enkelt av oss å like det eller ikke. Dette kan jeg ikke styre, men jeg ønsker at intervjuobjektene skal føle seg komfortable når de eksponerer seg selv og sin person i mediene. Jeg har selv erfart å bli intervjuet i ulike medier, så jeg vet godt hvordan det føles når du vil at det som skrives om deg skal være riktig.

Annerledes og sterk kvinne med flerkulturell bakgrunn. I det siste har jeg jobbet med Niru Kumra som er gründeren av Masalamagic. Hun bruker sin flerkulturelle bakgrunn som en ressurs når hun starter en bedrift som skal formidle indiske mattradisjoner til det norske folk. Jeg koser meg veldig når jeg møter slike som Niru, for hun formidler samtidig til andre kvinner i hennes livssituasjon at de sitter inne med ressurser de kan bruke. Jeg snakker her om de flerkulturelle kvinnene i Norge som i følge SSB i 2010 kommer dårligere ut på arbeidsmarkedet, snakker dårlig norsk og har et svakt nettverk.

I vårt sosialdemokratiske land er vi veldig flinke til å hjelpe andre mennesker ut av fattigdom, men vi er også veldig dyktige, ja kanskje på verdenstoppen, når det kommer til jantelov. Jeg er litt anti-jantelov, jeg. Mennesker som er misunnelige og ser ned på de som lykkes i livet er ofte de jeg kommer i hissige debatter med for det provoserer meg veldig. At noen tjener mer og er tilsynelatende mer vellykket enn andre må vi bare leve med. Det er ikke urettferdig, men nødvendig for å sikre landets fremtidige velferd. Vi trenger dyktige mennesker som streber etter noe mer.

Vi har alle et potensiale som står klar til å brukes. Om det gjelder å jobbe med barn, starte resturant, klippe hår eller bygge hus er opp til hver enkelt av oss å bedømme. Men vi skal ikke plassere mennesker inn i grupper og kalle dem "ressurssvake." Er det dette vi tenker om innvandrerkvinner? For da tenker jeg som så at denne form for gruppetenking er mer til skade enn til nytte for gruppen.

Drømmekraft. Et annet intervjuobjekt jeg har jobbet en del med er Ellen Vahr som har skrevet boken Drømmekraft. Hun sier ofte: hva drømte du om som barn?

Jeg ser på meg selv i en alder av 7 år. Et lite fregnetryne med lange fletter står på trappen i en hvit blondekjole som mormor har sydd og en splitter ny, rosa skolesekk på ryggen. "Stor dag for Line!" er overskriften og jeg smiler fra øre til øre. Jeg skal begynne på skolen og kommer i avisen. "Jeg vil bli sykepleier når jeg blir stor og da må jeg gå mange år på skolen," sier jeg i intervjuet.

Nei, det ble ikke noen sykepleier av meg, men jeg jobber med mennesker på min måte. Du må nok være en litt mer robust type dersom du skal være sykepleier. Jeg er rett og slett for følsom. Men denne sensitiviteten har vist seg å være en enorm ressurs i skrivearbeidet mitt.

Rett opp nakken! Ha tro på deg selv! Mest sannsynlig går det bra. Det er helt sant. ¨

Et av mange Niru Kumra-intervjuer

Masalamagic

Ellen Vahr på NRK

Bryt mønsteret, for pokker!

Siri Spillums bok "Bryt mønstre" ble utgitt av Cappelen Damm i 2010, men jeg har ikke somlet meg til å lese den før nå. Som privatperson, kone, mor, skribent, skravlebøtte, masekråke, følsom grinekjerring og kafeberte vil jeg si at dette er noe av det mest oppløftende jeg noensinne har lest.

Budskapet i boken er at vi alle har mønstre vi mer eller mindre takler i hverdagen. Noen mønstre er nødvendige. Første gang du reiser kollektivt til en ny jobb bruker du litt tid til å finne ut hvordan du kommer deg dit. Skal du kjøre buss, tog, trikk eller sykle? Er det bak neste gatehjørne mon tro? Hva heter sidegata egentlig? Disse spørsmålene stiller du første gangen. Andre gangen bruker du bedre tid, men fortsatt må du tenke litt. Tredje gangen og videre går alt automatisk. Dersom du ikke hadde vært i et mønster her, ville du ha gjort det samme hver dag. Noen mønstre er derfor nødvendige. Andre mønstre er destruktive og må gjøres noe med. Oppvekst og livserfaringer på godt og vondt har gjort oss til de menneskene vi er i dag. Hva er riktig og hva er galt med meg? 

Spillum er ikke nådig i sine beskrivelser av destruktive mønstre, men hun har absolutt respekt for hvert enkelt menneske og hva vi alle i forskjellige sammenhenger kan slite med. Etter å irritert meg grønn over at coacher i årevis utelukkende fokuserer på "flink pike-syndromet" (fordi jeg ALDRI har vært en "flink pike" og derfor ikke kjenner meg igjen), er Spillums snille, flinke pike bare en av 13 ulike mønstre.

Er du Tåkefyrsten som aldri sier meningen din, men bare overlater avgjørelser til de andre fordi du ikke vil de skal bli sinte på deg? Sorry! Du tar feil - det finnes dusiner på dusiner av mennesker som er irriterte fordi du aldri sier meningen din og de respekterer deg heller ikke for hvem er du egentlig?

Er du kanskje heller det stikk motsatte, Tante Sofie, som styrer hjemmet med jernhånd? Fortvil ikke! Siri har råd som kan få deg ut av rollen. Du skal bli så snill som du aldri før har vært. Fra tante Sofie til Helene Harefrøken på et kapittel, skal du se!

Psykiatrien har hatt monopol på de som sliter i årevis. Kanskje er det på tide å slippe til coacher som Spillum for enkelte mennesker. Boken er praktisk orientert og fokuserer på kjernen og utgangspunktet til hvorfor du har et mønster som kan ødelegge for deg i hverdagen. Ved å oppsøke problemet og gå grundig til verks kan du også bryte det. Selv har jeg blitt oppmerksom på flere mønstre av å lese boken og det har vært selverkjennende.

Så gjør deg selv en tjeneste og les til du blir dronninga av mønsterbryting!

Les også mitt innlegg om å være kvinne og IKKE ha dårlig selvtillit.

Hjemmesiden til Siri "Mønsterbrekker" Spillum

Korps? Nei, det får du ikke lov til!

Det er vår i luften. Bladene på bjørketrærne begynner å spire, syrinene vokser frem og parfymerer gatene, solen skinner,  innimellom regner det og best av alt for alle barn: det er 17. mai. Og hva er så spesielt med 17. mai? "Vi kan spise så mye is vi bare vil!" sier mange barn. De kan spise mye is, ja, men først må de gå i tog.

Og hvem er det som leder togene? Barnekorpset. Eller var det kanskje veteranene som på mange Osloskoler i år? Moss engasjerte en rekke svenske korps i fjor, kan dette være løsningen også i år? Korpsene er i krise og mange har halvert antall medlemmer i løpet av få år. I følge Norges Musikkorpsforbund sliter de mest med å holde på de som er i alderen 11-15 år. Dersom utviklingen fortsetter kan det se mørkt ut for skolekorps i fremtiden.

Charlotte Elvedal har skrevet en artikkel på Psykiskhelse.no om å være engasjert korpsmamma og hvor bra dette er for hennes mentale helse. Hvert år møter hun derimot masse medlidenhet fordi hun er korpsmamma, men hun er egentlig ganske glad i å være det. Medlidenheten og forståelsen hun møter kjenner jeg meg igjen i, men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så synd på oss korpsforeldre når det er så koselig hver gang vi treffes.

Den 18. mai kunne NRK Nyhetene melde at korpsene slet med rekrutteringen. Kanskje ikke så rart når så mange barn ikke får lov til å gå i korps? Hvor ofte hører du ikke foreldre si: "Du får lov til å gå på hva du vil, så lenge det ikke er korps." For mange foreldre er det å la barna gå i korpset det samme som å slite seg helt ut på kakebaking, loppemarkeder og 17. maiarrangementer. Ja, slitsomt er det og enda mer slitsomt vil det bli hvis korpsene skal fortsette å minke i antall musikanter. Da sier det seg selv at det blir mye arbeid på de få foreldrene som gir barna tillatelse til å gå i korps.

"I Norge er kultur koselig, men ikke særlig viktig," hevder den australske professoren Anne Bamford. Hun har studert kulturlandskapet i Norge og er sjokkert over den manglende statusen og prioriteringen dette feltet har i oljerike Norge. Kjønnsubalansen er noe hun undres over. Flere av guttene hun har intervjuet forteller at de er flaue over å enten spille et instrument eller gå på dans. Idretten prioriteres fortsatt i større grad gjennom statlige støtteordninger og via overskuddet fra Norsk Tipping. Hvorfor er det egentlig slik?

17. maitog uten barnekorps. At Norge er et land som nedprioriterer kultur viser seg kanskje på det norskeste av det norske: 17.  maitogene. Vi liker å skryte av barnetogene til våre utenlandske venner og ser det som en viktig del av vår nasjonale identitet, men vi gidder ikke å løfte en finger for at korpsene fortsetter å eksistere. Hva er logikken i det?


Les også:

Hverdagslykke til festbruk
Korps er bedre enn sitt rykte

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

Mer informasjon om boken finner du her.

Vi er annerledes og vi er sterke!

I disse dager gir forfatter og samfunnsdebattant Loveleen Rihel Brenna ut boken “Min annerledeshet, min styrke.” Tankene mine går umiddelbart til en venninne fra Kosovo som fikk 3 barn i løpet av 5 år. Hun var hjemmeværende i 6 år til sammen og var “fit for fight” da minstemann var ett år. Med guts og iver søkte hun på arbeid og hun ønsket virkelig å bidra til samfunnet hun var en del av. Dette viste seg å være vanskelig.

Selv om hun forsto norsk var uttalen blitt dårligere i løpet av de 6 årene som hjemmeværende. Selv om hun hadde gode attester fra tidligere arbeidsgivere, møtte hun alltid en barriere knyttet til språk. Hun forsøkte å formidle til potensielle arbeidsgivere at hun hadde  snakket bedre norsk før hun fikk barn og at språket nok ville komme tilbake så lenge de ga henne en sjanse. Dette var til ingen nytte. Det eneste som gjensto var det som den gang het Yrkesrettet Attføring på NAV. I dag har hun en deltidsjobb i klesbutikk. Hun klarte det tilslutt.

Hennes historie er ikke unik. Statistisk Sentralbyrå gjorde en undersøkelse på innvandrerkvinner i 2010. Invandrerkvinner kommer dårligere ut enn innvandrermenn. De står i større grad utenfor arbeidslivet, snakker dårligere norsk og har et svakt nettverk.

Saken diskuteres ofte i mediene og vi snakker om ulike politiske tiltak som skal “hjelpe dem ut i jobb.” Etter min mening vil ingen ting skje før man slutter å se på mennesker som “hjelpetiltak.” Dette er en form for misforstått toleranse.

Harlemrenessansen var en bevegelse som oppsto blant USA`s afroamerikanske befolkning i årene 1920-1940. I bydelen Harlem fant kunstnere og intellektuelle nye måter å bruke sin kulturelle bakgrunn til noe samfunnsnyttig og positivt. Tankene og ideene som oppsto påvirket litteratur, musikk, vitenskap og mye mer. Bevegelsen karakteriseres av en åpenbart stolthet over egen rase som på denne måten skal utfordre rasisme og stereotypier som var og i mange tilfeller fortsatt er rådende.

Brenna har ikke bare skrevet bok, hun har også opprettet rekrutteringsbyrået Seema som skal sørge for at potensielle arbeidsgivere skal se hvilken ressurs mange kvinner med flerkulturell bakgrunn har.

“Ikke synes synd på oss – bruk oss!”, er budskapet slik jeg leser det.

Jeg ønsker mine medsøstre lykke til!

Mer om boken her.

Trenger vi egentlig kake- og interiørblogger?

I disse dager dekker mediene rettsaken mot Anders Behring Breivik. Alle debatter i TV, aviser og på nett handler om den fatale forbrytelsen som ble utført 22. juli i fjor. I går hadde NRK et opphold i debattprogrammet. Da handlet det om mishandlede barn og hvordan de ble sviktet av familie, barnevern og andre offentlige instanser.

Jeg følger med på disse viktige debattene, og jeg følger også med på en litt snål og navlebeskuende feminismedebatt som handler om...., ja, det er pinlig å si det: cupcakes. Marta Breen og co har gjort bloggende mammaer til skamme.

De får god hjelp av Trude Ringholm i Dagbladet Magasinet. Ja, så sint er Trude på bloggerne at hun formulerte dette i papirutgaven som ikke kommer på nett:

"Stadig flere yngre kvinner insisterer - på Facebook eller i egne blogger - på at de er Iykkelige, vakre, spesielt gode mødre og prektige til tusen. De serverer en kvalmende, konservativ og selvsentrert suppe om seg selv, ispedd noen oppskrifter og interiørtips - og drar barna sine inn i søtsuppa."

"Handler mammablogging om nesegrus og navlebeskuende beundring?" spurte jeg på mammabloggerseminaret. Vet ikke de fleste oppegående kvinner (og menn) at de aller fleste av oss kan kose seg med en interiørblogg og ta en doktorgrad samtidig?

Gruppen som kaller seg feminister (som etter min mening ikke er det), har tydeligvis ikke lest statistikker når det kommer til bloggingen. De hevder det er en husmortrend i dagens samfunn og cupcaken blir selve symbolet på debatten.  Det finnes ingen vitenskapelige bevis, overhodet ingen forskning, som påpeker denne trenden. Nei, heller tvertimot.

Jeg tror de aller fleste bloggerne forstår at blogging er en hobby, ferdig med det. Det er ikke noe stort verre enn å kjøpe KK eller bladet Mamma.

Hvorfor baker ikke menn cupcakes? spør Tharaniga L. Rajah i Nye Meninger, Dagsavisens debattforum. Hun hevder feministene nedgraderer såkalte "kvinneinterresser."

Jeg er hjertens enig og sier til alle skeptikere:

Ja, vi trenger kake-og interiørblogger. Hvorfor? Fordi verden er så alvorlig fra før. Vi trenger noe praktisk og kreativt. Fordi småbarnstilværelsen er stressende og slitsom. Vi trenger råd, tips og en klapp på skulderen.

Selv vil jeg rette en takk til alle interiørbloggere som har gjort meg mye flinkere til å innrede stuen
 ;-)

Nei, ha en god helg! Nå har jeg sagt siste ord i denne saken.

En størrelse passer langt fra alle: Velkommen til Mammabloggerseminar :-)

Barnebokforlaget arrangerer et mammabloggerseminar på Litteraturhuset.

Mammabloggere er i visse kretser like upopulært som rosa lego, men vi skal vise at mammablogging er så mye og så mangt.

Dersom du blogger eller har lyst til å blogge, microblogger på Facebook eller Twitter, skriver oppgave som student eller lignende, er du hjertelig velkommen!

Jeg skal holde foredrag om følgende temaer:

Unnskyld min kjære laptop og min kjære blogg

Nesegrus og navlebeskuende beundring?

Elsket og hatet på grunn av boken Ikke bare mamma

Fra Kreativmamma til Aktiviteter for barn AS

Kom en tur innom, da :-)